Han har blitt elsket for sin litteratur og hatet for sin ideologiske tenkning. Han hadde en vanskelig barndom og jobbet i så mange yrker at få kan holde tellingen. Han har vært gjennom to verdenskriger, og et hundreårsskifte. Han har vært på psykiatrisk avdeling og fått Nobelprisen i Litteratur. Jeg fikk et intervju med den omdiskuterte forfatteren på godt og vondt.
Jeg kommer gående gjennom hagen på Nørholm når den eldre forfatteren kommer gående imot meg.
Jeg neier og sier ganske høyt:
”Tusen takk for at jeg får lov til å intervjue deg, herr Hamsun.”
Han nikker og viser meg inn i den store stuen. Den er full av møbler som sikkert har stått der siden de flyttet inn i 1918. Vinduene er rene, men jeg er nokså overbevist om at de også har vært der en god stund. Vi setter oss ned i hver vår stol.
”Er du da så klar at jeg kan begynne?” spør jeg han litt forsiktig. Jeg kjenner at jeg er ganske nervøs, jeg skal jo tross alt intervjue en kjent, meget dyktig forfatter.
” Ja, bare start”, mumler den gamle mannen.
”Hva er det første du husker fra barndommen din?”, skyter jeg løs. Han nøler litt før han svarer.
” Noe av det første jeg husker er da vi dro opp til onkel Væltrein. Noe av det morsomste jeg visste var å ligge og høre på mor, far og onkel prate. Men etter en tid ble jeg avslørt, jeg var nemlig mistenkelig trøtt når jeg våknet om morgenen.”
”Hva synes du om onkelen din?” spør jeg . Jeg kjenner at dette var et spørsmål jeg har veldig lyst til å få svar på.
”Jeg likte ikke onkelen min. Han var en humørsyk, streng mann. I tillegg var han syk, så jeg gjorde det meste av arbeidet hjemme hos han. Jeg likte han heller ikke før jeg ble sendt opp dit. Han var alltid en merkelig mann, som jeg holdt meg så mye unna som mulig.” Han drar hånden over det skallede hodet sitt og sukker. ”Jeg har heller aldri likt ham etter oppholdet mitt!”
”Da du ble sendt opp dit, var du 9 år. Hvordan føltes det?” jeg ser på han og føler at hver eneste rynke har en historie. Jeg sitter langt inne i tankegangen om hva som kunne ha skjedd når han avbryter meg: ”Jeg ble veldig redd og skjønte ingenting. Jeg prøvde å tenke over om det var noe galt jeg hadde gjort, men klarte ikke komme på noe. Jeg mistrivdes så sterkt at jeg en gang hugg meg selv i benet for å komme hjem. Det eneste lyspunktet var at han hadde et stort bibliotek. Jeg elsket å lese .Noe av det jeg likte best var historie og geografi. Da jeg senere fant ut at jeg var blitt byttet ut med mor og fars gjeld til onkel, ble alt litt lettere å forstå. Hadde jeg bare visst det da.”
”Du nevnte tidligere at du gjorde en del av arbeidet. Hva gikk dette arbeidet egentlig ut på?” Han pusser brillene mens han tenker. Etter at brillene er klare igjen ,svarer han. ”Det gikk ut på at jeg gjorde en del av skrivningen for han , og en del husarbeid. Jeg lå ikke akkurat på latsiden, skjønner du ,unge dame.”
Jeg smiler og kjenner at han tar dette litt seriøst, noe som gjør det ganske mye lettere for meg å fortsette.
”Onkelen din var en streng mann, kan jeg da spørre hvordan du klarte å komme deg bort fra slavedriveren?”
” Da min onkel lå på dødsleie kom alle slektningene hans bortover. I en stille stund snek jeg meg ut og løp alt jeg kunne. Det angret jeg aldri på.”
Jeg avbryter han: ”Ja, du er jo kjent for å ha hatt ganske mange forskjellige jobber.” Han ser på meg og nærmest spytter når han sier: ”Vil du være så vennlig å ikke avbryte meg når jeg snakker?” Jeg kryper meg sammen så mye jeg kan i stolen min og føler meg som jeg er to år. Hvor er hullet i gulvet når du trenger det?
Han kremter og fortsetter på det han prøvde å si ferdig i stad: ”I løpet av tiden mellom oppholdet hos min onkel og tiden i Amerika var jeg alt fra lensmannsbetjent til skomakerlærling. ” Han hoster og klør seg i hodet.
”Når var den første gangen du følte deg som en ordentlig forfatter,” spør jeg han mens jeg biter meg i leppen. Han smiler. Dette er tydeligvis et spørsmål han liker godt.
” Det var vel egentlig i 1877, da ”den gaadefulle” ble utgitt . Da jeg skrev den var jeg lenge en smule redd for at den ikke skulle bli utgitt. og da den ble utgitt ,følte jeg meg helt på topp.”
”Hvordan ble ”Den gaadefulle” tatt imot ?”
”Jo, den ble godt tatt imot den ,men det var jo ikke den store støtten fra mine foreldres side akkurat,”innrømmer den berømte forfatteren. ”Min søster Marie derimot var en stor støtte for meg.” han hoster før han fortsetter:
”Etter jeg hadde gitt ut ”Den gaadefulle” gikk tiden fort. Bare et år etterpå gav jeg ut diktet ”Et gjensyn”. Boken var utgitt i Tromsø og diktet var utgitt i Bodø. Jeg flyttet derfor til Kristiania for å få min diktning forstått. Men mottaket ble ikke særlig bra. Jeg bodde mye på gaten og under det taket var der ikke mye mat å få.”
”Det var vel fra dette oppholdet du fikk inspirasjon til sult, var det ikke?” ”Jo ,det var det.” La oss ikke glemme tiden mellom Kristiania-oppholdet og til den dagen ”Sult ” ble utgitt. Det var jo mye som skjedde da?”
”Ja ,det var en interessant tid. Jeg fikk faktisk en dødsdom. Legen mente at jeg ville dø innen 14 dager, men jeg ble heldigvis bedre. Jeg var i Amerika to ganger i løpet av denne tiden. Der jobbet jeg også blant annet som sekretær for Kristofer Janson. Han var en forfatter han også. Da jobbet jeg i alle fall med noe som interesserte meg, i motsetning til den gangen jeg jobbet som lærer.”
Solen steker mot vinduet. Og selv om jeg synes intervjuet går bra, begynner jeg å bli veldig varm. Jeg tenker meg om ; jeg kunne jo be han om å åpne vinduene. Nei, det ser ut som de har sett bedre dager. Det banker på. Det er Marie Hamsun, Knuts kone. Hun lurer på om vi skal ha te. ”Ja takk”, svarer den berømte forfatteren og jeg i kor.
Skal vi gå i ut i hagen? Jeg takker ja. Hagen er enorm med store grønne trær, og en koselig liten benk i et hjørne. Hun serverer teen og går inn igjen.
”Koselig kone du har.” utbryter jeg av ren og skjær glede av at vi kom oss ut.
” Ja, jeg er av samme oppfatning. Da jeg møtte henne var hun skuespiller, jeg har aldri likt skuespillere. Hun droppet det for meg. Jeg husker fortsatt det første jeg sa til henne.” Den lille romantikeren i magen min vil spørre, men hodet stoppet. ”Du er meget vakker, pikebarn”, sier han og smiler meget bredt.
Men over til noe helt annet : ”Etter at ”Sult” ble utgitt dro du rundt på foredrags-turne. I dette foredraget mobbet og hudflettet du ”de fire store”: Ibsen, Kielland, Lie og Bjørnson som sånn som jeg er blitt lært er gode forfattere.” ”Pøh!” sier han og nærmest spytter på meg. ”Ibsen skriver ikke om ordentlige mennesker, men om typer. Og Kielland er verst, han skriver om festlige vendinger i begravelser, festlige ball og selvmord. Han skildrer ikke sjelelivet. Realismen er død , og det har den vært lenge!”
”I 1898 skrev du Victoria. Det var en roman om en dame med høy rang på slottet og møllerens sønn Johannes og om deres umulige kjærlighet. Dette var også året du giftet deg med Bergljot, og fikk Victoria. Var Bergljot og Victoria med å inspirere deg til denne romanen? Var denne hendelsen tatt fra ditt liv?”
” Alle mine personer har noen sider fra meg. Noen har alle de positive ,mens andre har fått mine negative sidene. Bergljot og Victoria var på en måte med, og på en annen måte absolutt ikke med på å inspirere meg. Denne hendelsen er ikke tatt direkte fra mitt liv, hvis det er det du spør om.”
”Marie er jo din kone nå, hvor lenge holdt ditt ekteskap med Bergljot?”
” Bergljot og jeg var gift i ti år og fikk et barn sammen. Det fungerte ikke godt nok til å fortsette. To år etter traff jeg Marie.”
”I 1927 gav du ut den første boka av trilogien ut. Hva var det du ville ha fram i disse bøkene?#
” Jeg trodde jeg fikk det klart nok fram i bøkene,” sier han og vrir seg litt i stolen. Jeg innrømmer at jeg ikke har lest dem, han ser skuffet på meg , og jeg får beskjed om å dra hjem og lese dem etter intervjuet.
”Etter krigen ble du og Marie arrestert og Nørholm ble inndratt. Du ble stilt for retten for landssvik. Hvordan opplevde du dette?”
”Det var helt forferdelig, de pratet om meg som om jeg var død. Jeg var et objekt i deres øyne. Jeg hadde ingen å prate med utenom Gud. Jeg savnet Marie noe helt ubeskrivelig. Jeg skrev jo dagbok under dette oppholdet på psykiatrisk. Denne dagbogek ble senere til boken På gjengrodde stier. Jeg fikkk jo dommen til slutt, en bot, stor nok til å ruinere meg livsløpet ut.”
”På gjengrodde stier var noe av det siste du skrev. Du var da 90 år. Følte du da at du hadde skrevet det du trengte å skrive?”
” Ja, jeg gjorde det. Når man når den alderen jeg er i nå, føler man seg på en måte veldig ferdig. Men jeg har jo fått alt jeg trenger, og mer enn jeg noensinne kunne ønsket meg. Blant annet fikk jeg jo Nobelprisen i 1920 for Markens grøde, det er noe av det største som har skjedd meg. Etter det å ha møtt Marie da selvfølgelig.”
”Ja nobelprisen... mener du at av all din diktning så var det den som fortjente nobelprisen?” ”Jeg mener Ibsen hadde jo en helt annen oppfatning enn det alle andre hadde.Kanskje det er noe alle forfattere har til felles?”
” Nei, jeg synes ikke det! Jeg mener det er mange andre av mine bøker som er bedre enn Markens grøde.”
Jeg merker at Knut Hamsun begynner å bli sliten, og heldigvis har jeg bare tre spørsmål igjen på listen.
”Du forandret navnet ditt drastisk i løpet av kort tid. Hva var grunnen til det?”spør jeg. Dette er et av de spørsmålene jeg liker godt.
”Jeg gjorde det fordi jeg liker å eksperimentere, og rett og slett fordi jeg ikke likte det gamle navnet mitt.” Han retter på genseren og kremter.