Pokker, jeg hadde ikke nok penger til å kjøpe den Colaen jeg hadde så inderlig lyst på. Det var mandag i dag og dermed min tur til å lage middag. Pappa forlangte noe annet enn pizza i dag. Så her stod jeg og funderte på hvordan jeg skulle få med meg Colaen. Kanskje kassadamen ville gå med på å trekke fra et par kroner på regningen? Kanskje, kanskje ikke.
Da jeg kom borte til kassa, stilte jeg meg i køen bak fru Brun, en gammel dame som jeg kjente. Mannen bak meg stod og lente seg inntil kassen. Det virket som om han hadde hastverk.
Plutselig dukket Jan Tore opp. Jan Tore var en hyggelig gutt i niende. Jeg var ofte med ham og han var alltid snill og grei. Vi kalte han Fuglen, fordi han lignet veldig på en fugl. Han hadde lange, tynne bein, smalt ansikt og øynene var langt fra nesen. Som om han hadde et øye på hver side av hodet. Nesen var veldig spiss og lignet et nebb. I tillegg til dette så stammet han. Hver gang han skulle si noe, brukte han et par minutter på å stamme frem den første bokstaven i ordet.