Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Kallende stjerner

Kallende stjerner

Vi lever alle i troen at det "skjer ikke meg". Slik tenkte også Marianne.

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
30.10.2004


Du tror ikke det kan skje deg. Slike ting skjer ikke med noen du kjenner. Alle vet da det. Du ser det bare på nyhetene, leser om det i aviser og bøker, men det kan aldri slå deg at du kan komme midt i det, sanse det, se det, kjenne det på kroppen når noen bryter intimgrensen din. Gjøre ting med deg som du ikke selv vil. Det kan ikke skje deg. Sånn er det bare. Men når det først skjer farer alle slags tanker gjennom hodet ditt. Det er min feil, jeg skulle ikke gått der, jeg skulle ikke gjort ditt, jeg skulle ikke gjort datt. Det hele er min feil. Men sånn er det ikke. Det er ikke min feil. Jeg gjorde ingen ting. Jeg bare gikk der, var bare tilfeldigvis på feil sted til feil tid. Det er ikke min feil. Jeg gjorde ingen ting.

 

Det var mørkt og varmt i luften da Marianne gikk av trikken på Majorstua og gikk over veien mot parken. Dette var favorittstedet hennes på sommeren. Ingenting var bedre enn denne parken, med grønt gress, glade mennesker, rennende vann. Ingenting. Hver dag hun hadde tid på sommeren pakket hun sekken med et pledd, en god bok, niste, mp3-spilleren. Ingenting slo å ligge på gresse og lese, se på alle menneskene. Noe skjedde med Oslo på sommeren. Alle så lykkelige ut og lekne. Men denne kvelden var ikke parken like fredelig som den pleide. Hun kunne ikke skjønne det. Klokka var ikke mer enn 01.00 på natten så det var enda mildt i luften, stjernene blinket ned på henne og sa at de skulle beskytte henne, men det var noe som lurte der. Marianne tok et godt tak peppersprayen i veska. Hun hadde fått den av onkelen sin som beskyttelse, men hun hadde ennå ikke fått bruk for den, takk og pris. Hun gikk fort da hun kjente en hånd gripe tak i armen hennes. Alt skjedde så fort. Hun rakk ikke engang å ta opp peppersprayen. Den fremmede hånden dro henne ned på bakken og dekket munnene hennes med noe. Det kjentes kaldt som stål mot leppene. Det var for mørkt til at hun kunne se noen ting, men en ting så hun. To lysende hvite øyne, to øyne kalde som stein. Hun hørte skjørtet revne og kjente en kald hånd mot bar hud. Hud ingen hadde fått ta på før. Hele kroppen hennes skalv, men hun kunne ikke røre seg. Øynene hennes falt opp mot himmelen og de stjernene som skulle beskytte henne. Så ble alt mørkt.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil