Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Norrøne tekster

Norrøne tekster

Oversettelse av norrøne tekster til norsk bokmål.

Sjanger
Annet
Språkform
Annet
Lastet opp
27.10.2004


Dronning Ragnhild drømmer

Ragnhildi dróttningu dreymdi drauma stóra; hon var spçk at viti.
Dronning Ragnhild drømte store drømmer; hun var klok med vett.
Sá var einn draumr hennar, at hon þóttist vera stçdd í grasgarði sínum
Slik var en drøm hun hadde, at hun syntes seg stå i hagen sin
ok taka þorn einn ór serk ser, og er hon helt á, þá óx hann sva, at han varð teinn einn mikill,
og ta en torn ut av serken, og da hun holdt på, da vokste den så, at den ble til et ungtre,
svá at annarr endir tók jçrð niðr ok varð brátt rótfastr,
så at den ene enden tok jord og ble brått rotfast,
en annarr endir trésins tók hatt í loptit upp.
andre enden av treet nådde høyt opp i luften.
Því næst sýndist henni tréit svá mikit, at hon fekk varla sét yfir upp, þat var furðu digrt.
Derfor så treet så høyt ut, at hun knapt fikk sett over det, det var enormt stort.
Hinn nezti hlutr trésins var rauðr sem blóð, en þá leggrinn upp fagrgrænn,
Den nederste delen av treet var rødt som blod, og så stammen opp grønnfarget,
en upp til limanna snjóhvítt. Þá váru kvistir af trenu margir, sumir ofar, en sumir neðar;
og opp til grenene snøhvitt. Det var kvister av treet mange, noen lenger oppe, noen lengre nede;
limar trésins váru svá miklar, at henni þóttu dreifast um allan Noreg, og enn víðara.
greinene på treet var så store, at hun syntes de bredte seg om hele Norge, og enda videre.


 

Halvdan Svarte drømmer

Halfdan konung dreymdi aldri; honum þótti þat undarligt, ok bar þat fyrir þann mann,
Kong Halvdan drømte aldri; han syntes det var underlig, og la det frem for denne mannen,
er nefndr er Þorleifr hinn spaki.
som er Torleif den kloke.
Þorleifr sagði, hvat hann gerði, ef hann forvitnaði at vita nçkkurn hlut,
Torleif sa, hva han gjorde hvis han var nysgjerrig på å vite noe,
at hann færi í svínabæli at sofa.
at han gikk i grisehuset for å sove.
Ok konungr gerði þat; ok honum syndist, at hann væri allra manna bezt hærðr ok var hár hans
Og Kongen gjorde det; og han syntes, at han hadde aller vakrest hår av alle menn og at hans
í lokkum, sumir siðir til jarðar, sumir í miðjan legg, sumir á kne,
hår hang i lokker, noen så langt at de nådde jorden, noen til midt på leggen, noen til kneet,
sumir í mjçðm, sumir í miðja síðu, sumir á hals, en sumir ekki meir enn sprotnir upp ór hausi sem
noen til hofta, noen til midt på livet, noen til halsen, og noen ikke mer en opp av skallen som
knýflar; en einn lokkr sigraði alla með fegrð ok ljósleik ok mikilleik.
små horn; men en lokk seiret over alle i venleik og lysleik og størrelse.
Konungr sagði Þorleifi þann draum, en hann þýddi svá at mikill afspringr myndi af honum koma,
Kongen fortalte Torleif denne drøm, og han forsto han slik at en stor slekt skulle komme fra han,
sá lokkr jartegndi Olaf konung hinn helga.
og den lokken var et hellig tegn om Olav den hellige.

 

Halvdan Svarte dør

Halfdan svarti ók frá veizlu á Haðalandi, ok bar svá til leið konungs, at han ok
Halvdan Svarte kjørte fra et gjestebud på Hadeland, og veien til Kongen låg slik til at han kjørte
um vatnit Rçnd; þat var um váru sólbráð mikil. En er þeir óku um Reykinsvík-
over Randsfjorden. Dette var om våren, og det var sterk snøsmelting. De kjørte over Røykenvik-
þar hçfðu verit um vetrinn nautabrunnar, en er mykrin hafði fallit á ísinn,
der hadde det vært vanningshull om vinteren til budskapen, og når møkka hadde fallt ned på isen,
þá hafði þar grafit um í sólbráðinu- en er konungr ók þar um, þá brast niðr íssinn,
hadde den spist seg gjennom i solsteiken- og da Kongen kjørte der brast isen,
ok tyndist þar Halfdan konungr ok lið mikit með honum.
og Kong Halvdan druknet der og mange folk med han.
Þá var hann fertugr at aldri; hann hafði verit allra konunga ársælstr.
Da var han førti år gammel; aldri hadde det vært så gode avlinger som i hans tid.
Svá mikit gerðu menn ser um hann, at þá er þat spurðist, at hann var dauðr,
Så mye syntes folk om han, at da det spurtes, at han var død,
ok lík hans var flutt á Hringaríki ok var þar til graptar ætlat,
og liket hans ble ført til Ringerike og skulle gravlegges der,
þá fóru ríkismann af Raumaríki ok af Vestfold ok Heiðmçrk ok beiddust allir at hafa líkit
så kom mektige menn fra Ringerike og Vestfold og Hedemark og bad alle sammen om å få liket
með sér ok heygja í sínu fylki, ok þótti þat vera árvænt, þeim er næði.
med seg og gravlegge det i sitt fylke, de mente det ville gi gode avlinger om de fikk det.
En þeir sættust sva, at líkinu var skipt í fjóra staði, ok var hçfuðit lagt í haug at Steini á Hringaríki.
Men de ble enige om å dele liket i fire deler, og hodet ble lagt i haug på Stein på Ringerike.
En hverir fluttu heim sinn hluta ok heygðu, ok eru þat alt kallaðir Halfdanar-hugar.
Og hver fikk med seg hjem en del og gravla, og alt dette skulle kalles Halvdanshauger.

 

Kong Harald frir til Gyda Eiriksdotter

Haraldr konung sendi menn sína eptir meyju einne er Gyða er nefnd, dóttir Eiríks konungs af
Kong Harald sendte noen av mennene sine etter en jente som het Gyda, datter av Kong Eirik fra
Hçrðalandi- hon var at fóstri á Valdresi með ríkum bónda- er hann vildi taka til frillu sér,
Hordaland- hun vaks opp i Valdres hos en storbonde, Kongen ville ha henne til frille,
þvi at hon var allfríð mær ok heldr stórlát; en er sendimenn kómu þar, þá báru þeir upp erendi
for hun var en kjempe fin jente men hun var stor på det; da sendemennene kom, la de fram ærende
sín fyrir meyna; hon svaraði á þessa lund, at eigi vill hon spilla meydómi sínum til þess at taka
sitt for jenta; hun svarte på den måten at hun ikke ville kaste bort jomfrudommen sin med å ta
til manns þann konung er ekki hefir meira ríki enn mçkkur fylki, til forráða, «en þat þykki mér
til mann en Konge som ikke hadde større rike en bare noen få fylker, å rå over, « men det synes jeg
undarligt,» segir hon, «er engi er sá konungr er svá vill eignast Noreg ok vera einvaldi yfir,
er  underlig,» sier hun, «at det ikke finnes en Konge som vil ta hele Norge og være enekonge over det
sem hefir Gormr konungr at Danmçrku eða Eiríkr at Uppsçlum.» Sendimçnnum þykkir hon svara
som Kong Gorm av Danmark og Kong Eirik i Uppsala.» Sendemennene syntes hun svarte
furðustórliga ok segja at Haraldr er konungr svá ríkr, at henni er fullræði í.
overmodigt og spurte hva hun mente med svare, de sa at hun kunne greie seg med han.
En er þeir eru búnir, leiða menn þá út. Þá mælti Gyða við sendimenn, bað þá bera þau orð sín
Men da de var ferdig, ble de fulgt ut. Da sa Gyda til sendemennene, ba de bære disse ordene hennes
Haraldi konungi, at hon mun því at einu játa at gerast eiginkona hans, ef hann vill þat gera fyrir
frem til Kong Harald, at hun gjerne ville bli kona hans, om han oppfylte kravet hennes med først
hennar sakir áðr, at leggja undir sik allan Noreg ok ráða því ríki jafnfrjalsliga sem Eiríkr konungr
å legge under seg hele Norge og bestemte like fritt som Kong Eirik av Sverige eller som
Svía-veldi eða Gormr konungr Danmçrku, «því at þá þykki mér,» segir hon, «hann mega heita Kong
Gorm av Danmark, «for da først,» sier hun, «at han kan kalle seg for
þjóðkonungr.»
ene Konge.»
Sendimenn fara nú aptr til Haralds konungs ok segja honum þessi orð meyjarinnar, og telja at hon er
Sendemennene dro tilbake til Kong Harald og fortalte han hva jenta hadde sagt, og de sa at hun var
furðu djçrf ok úvitr. Þá svarar Haraldr konungr, at eigi hefði þessi mær illa mælt, bað hana hafa mikla
overlegen og frekk. Da svarte Kong Harald, at hun ikke hadde svart overmodigt, og han sa at hun
þçkk fyrir orð sín. «Þess strengi ek heit, ok því skýt ek guðs, þess er mik skóp ok
skulle ha stor takk for disse ord. «Det lover jeg, og det tar jeg Gud til vitne på, han som skapte meg
ræðr, at aldri skal skera hár mitt né kemba, fyrr en ek hefi eignast allan Noreg med
og bestemmer over alt, og aldri skal jeg skjære eller gre håret, før jeg er ene hersker over Norge med
skçttum og skyldum ok forráði, en deyja at çðrum kosti.»
skatter og skylder og fullt ene velde, eller så vil jeg dø.»


 

Tormod Kolbrunarskald dør

Þormóðr gekk síðan í brott til skemmu nçkkurrar, gekk þar inn. Varu þar áðr margir menn inni fyrir,
Tormod gikk siden bort til et hus, og gikk inn. Det var fra før av mange menn der inne,
sárir mjçk. Þar var ein kona inni og batt um sár manna. Eldr var á golfinu, ok vermdi hon vatn til at
alvorlig såret. Det var en kone der inne som batt om sårene til mennene. Det var eld på gulvet, og hun
fægja sárin. En Þormóðr settist niðr við dyrr útar. Þar gekk annarr maðr út, en annarr inn, þeir er
varmet vann til å rense sårene med. Tormod setter seg ned ved døren. Det gikk folk ut, og inn, de som
stçrfuðu at sárum mçnnum. Þá sneri einhverr at Þormóðr, ok sá á hann ok mælti síðan: «Hví ertu svá
stelte med de sårede mennene. Så snudde alle seg til Tormod, og så på han og sa: «Hvorfor er
fçlr? ertu sárr? eða fyrir hví biðr þú þér eigi lækningar?» Siðan stóð Þormóðr upp, ok gekk
du så bleik? Er du såret? Eller hvorfor ber du ikke om legehjelp?» Så reiste Tormod seg opp, og gikk
inn at eldinum, og stóð þar um hríð. Þá mælti læknirinn til hans: «Þú maðr! gakk út ok tak mér skíðin,
inn til ilden, og sto der en stund. Da sa legekona til han: «Du mann! Gå ut og ta med de vedskiene,
er hér liggja fyrir durum úti.» Hann gekk ut, bar inn skíðafangit ok kastaði niðr á golfit. Þá sá
som ligger der utenfor døren.» Han gikk ut, bar inn vedfanget og kastet det ned på gulvet. Da så
læknirinn í andlit honum ok mælti: «Furðu bleikr er þessi maðr; hvíertu slíkr?» Þá kvað Þormóðr vísu-
legekonen han i ansiktet og sa: «Ille blek er denne mannen; hvorfor er du slik?» Da sa Tormod-
Þá mælti læknirinn: «Láttu mik sjá þín, ok mun ek veita umbçnd.» Síðan settist Þormóðr niðr ok
Da sa legekona: «La meg se på såret ditt, og så kan jeg forbinde dem.» Så setter Tormod seg ned og
kastaði klæðum af sér. En er læknir sá sár hans, þá leitaði hon um þat sár er hann hafði á síðunni;
kaster klærne av seg. Da legekona såg sårene hans, undersøkte hun såret han hadde i siden;
kendi hon at þar stóð jarn í, en þat vissi hon eigi til víss, hvert jarnit hafði snúit. Hon hafði þar gert í
hun kjente at det sto jern i det, men viste ikke sikkert hvilken vei det sto vedt. Hun hadde laget til en
steinkarli, stappat lauk og çnnur grçs, ok velt þat alt saman, ok gaf at eta hinum sárum mçnnum,
i steinkjelen, av stappet løk og annet gress, og koket alt sammen, og ga dette til de sårede mennene,
ok reyndi svá hvárt þeir hefði holsár, því at kendi af laukinum út ór sári því er á hol var.
og slik fikk hun vite om såret gikk helt inn i buken, for hun kjente løklukt ut av såret når det var det.
Hon bar þat at Þormóði, bað hann eta. Hann svarar: «Ber brott! ekki hefi ek grautsótt.»
Hun bar dette til Tormod, og ba han spise. Han svarte: «Ta det bort! Jeg skal ikke ha gressgrøt.»
Síðan tók hon spennitçng ok vildi draga út jarnit, en þat var fast ok gekk hvergi, stóð ok lítit út,
Siden tok han knipetangen og ville dra ut jernet, men det var fast og rørte ikke på seg, det sto litt ut,
því at sárit var sollit. Þá mælti Þormóðr: «Sker þú til jarnsins, svá at vel megi ná med tçnginni, fá mér
for såret hadde svullet. Da sa Tormod: «Skjær du inn til jernet, slik at jeg får godt tak med tangen,

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil