Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Hvorfor finnes jeg ikke??

Hvorfor finnes jeg ikke??

Dagbok om ei jente som blir psykisk mobbet.

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål
Lastet opp
18.10.2004
Tema
Mobbing

Onsdag 13/10

Kjære dagbok…

Hvis jeg bare hadde hatt en venn! Jeg sier ikke at mobbingen hadde tatt slutt, men da hadde jeg ikke vært så ensom. Ikke hatt så stor mangel på kjærlighet. Jeg tror ikke verden vet at jeg finnes. I dag tok jeg motet til meg og gikk bort til Sara og gjengen hennes, jeg prøvde å holde en samtale oppe, men alt de gjorde var å se rart på meg.. Akkurat som jeg bare var luft, og ikke eksisterte. Det var slik det alltid hadde vært. Helt siden jeg flytta hit har jeg bare hatt det vondt. Jeg har ikke blitt ertet eller slått, men jeg har blitt oversett og det er mye verre.

 

Fredag 15/10

Kjære dagbok…

Egentlig forstår jeg ikke hvorfor vi har friminutt. Jeg liker bedre timene, da kan jeg hvertfall sitte å jobbe for meg selv, men i friminuttene kommer ensomheten. Alle går til sine venner, mens jeg står alene, tar med meg matpakken, går på do og spiser den der. Ingen merker at jeg ikke er ute i skolegården. Men i dag var Sara og vennene hennes inne på do, jeg kunne høre dem baksnakke meg. For klærne, kroppen og ansiktet mitt. Hvorfor gidder de?? At folk baksnakker meg gjør ting mye verre. Det er ikke min feil at jeg ikke har råd til å kjøpe alle de dyre klærne som Sara går med!

 

Mandag 18/10

Kjære dagbok…

I dag var det tilbake til skolen igjen. Helgen går alltid alt for fort! Jeg lå i sengen å så på dråpene som plasket mot vinduet. Mamma hadde mast på meg i ti minutt om at jeg måtte stå opp for å ikke komme for seint. Men jeg brydde meg ikke. Verden fikk ikke oppleve noen forskjell om jeg kom på skolen eller ikke. Ingen ville merket om jeg ikke var der. Ja, læreren ville sikkert ikke skrevet opp skulk på meg en gang! Men mamma maste så mye at jeg til slutt måtte gå. Jeg kom inn i klasserommet, det var første gang på lenge jeg hadde komt for seint. Jeg liker ikke å komme for seint, for da ser alle på meg og jeg må på ny oppleve alle de stygge blikkene. Ingen sa noe da jeg kom inn, noen tittet opp å så ned igjen. Men de fleste hadde blikket festet på meg, noen smilte hånlig, og noen så på meg som om jeg var noen ekkelt som ikke fortjente å leve. Blikk som dette lager dype arr inni meg…

 

Onsdag 20/10

Kjære dagbok…

Blikk som skjærer igjennom meg, ord ingen tror jeg hører. Følelsen av å ikke leve. Jeg vil ikke ha det slik lenger! Jeg har vurdert selvmord mange ganger.. Ingen kommer til å merke om jeg dør. Jeg har skrevet et brev til mamma om hvor lei meg jeg er. Men det er ikke hennes skyld, det er Sara og alle de andre overlegne i klassen sin skyld. Dette blir siste gang jeg skriver i dagboka. Lurer på hvordan folk kommer til å reagere… Det blir sikkert ikke holdt noen minnesamling for meg en gang. Elevene på skolen kommer til å si: “Amalie Haugen, hvem er det? Har hun gått på vår skole?” når de får vite at jeg er død. Ensomheten har blitt alt for stor! Det er derfor jeg ikke orker å leve lenger...

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil