På venteværelset hos tannlegen

Om et tannlegebesøk og det som hører med.
Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2000.05.18

Jeg husker det som om det var i går, kjære venner. Den typiske lukten av tannlege sivet i mot meg da jeg kom inn. Jeg grøsset, men tok meg sammen, det var jo bare en tannlegetime. Rundt meg kunne jeg se mennesker, ja hele venteværelset var fullt! Jeg hørte en liten unge skrike til moren i det hun tok på ham jakken: "Mamma, det gjør så vondt!" Hun dro litt på smilebåndet og svarte bare: "Sånn går det når du ikke pusser vekk karius’ene og baktus’ene i tennene dine," Jeg grøsset nok en gang, det føltes som om noen vridde en kniv rundt i magen min.

 

Hadde jeg vært snill pike og pusset tennene mine hver kveld? Å neida! Jeg kjente den dårlige samvittigheten tynge meg og sank dypere ned i stolen. Stadig vekk hørte jeg noen bli ropt opp og inn til tannlegekontoret. Jeg kaldsvettet, ventet hele tiden at neste navn skulle være mitt. Hva om jeg hadde hull? Kanskje jeg måtte borre, eller enda verre, kanskje jeg måtte få sprøyte! Bare tanken gjorde meg svimmel. Jeg hater sprøyter. I mitt indre så jeg for meg den lange sprøytespissen, det var nesten så jeg kunne kjenne lukten av amalgam i bakhodet. Jeg sukket tungt, dette var håpløst.

 

Plutselig hørte jeg en lyd som skremte meg mer enn noe tidligere. Inne fra et av tannlegerommene hørte jeg et skrik. Et lavt smerterop som trengte seg ut i venteværelset og inn i tankegangen min. Kanskje tannlegen egentlig var en gal vitenskapsmann som drev forsøk med tannlegepasientene sine. Nei huff, nå måtte jeg ikke la fantasien løpe løpsk her. Men tenk om! Jeg ristet på hodet for liksom å fjerne tankene. Jeg bet negler. Det var det mange i venteværelset som gjorde. Kanskje det var flere som var like nervøse som meg. Mannen som satt ved siden av meg så i hvert fall ganske svimmel ut. Han holdt så hardt rundt armlenet på stolen at knokene hans hvitnet. Borte i lekekroken satt det en fire fem unger.

 

De så ikke ut som om de gruet seg. Ja, ja, sånn var det å være barn. Fri fra alle bekymringer. Jeg lurte på hvorfor jeg aldri var redd for tannlegen da jeg var mindre. Kanskje fordi tannlegene alltid var hyggeligere på den tida. Da var det snille, unge damer med plasthansker, som sa pent "Gap opp!" og "Å nei, så flink du var, lille venn!" I disse dager er det annerledes. Tannlegen jeg skulle til var gammel. Og når jeg sier gammel så mener jeg gammel. Han var sikkert nærmere seksti. Og han vasket aldri hendene, han brukte ikke hansker en gang! I tillegg hadde han nesehår. Lange, svarte, ekle nesehår som var minst to centimeter utenfor nesen. Jeg kjente det gå kaldt nedover ryggen på meg bare ved tanken. Og han sa aldri noe. Han kom selfølgelig med vanlige tannlege-kommentarer som "Gap opp" "Gap litt høyere opp" og "Bit sammen" Men noe mer enn det var det aldri. Kom aldri med en hyggelig kommentar en gang. Han var en gretten gammel gubbe, det var det han var.

 

Jeg våknet fra tankevirvaret mitt av en stemme som plutselig brøt inn i tankene. "Ida Sagberg, kan du komme til rom nummer fire?" Jeg trakk pusten dypt, reiste meg og kjente blodet renne fra hodet. Jeg var svimmel og gruet meg noe enormt. Løftet sakte på beina mine, subbet nærmest framover. Hørte stemmen repetere navnet mitt: "Det var Ida Sagberg til rom nummer fire," Jeg gikk inn i korridoren. Den fortonet seg nærmest endeløs. Jeg hørte lyder av borring fra et rom nummer tre, svelget tungt og åpnet døren til rom nummer fire.

 

"Hei," sa jeg litt usikkert. Den gamle tannlegen gryntet. Han løftet en finger og pekte mot tannlegestolen. Jeg satte meg ned. Han bøyde seg over meg og jeg kjente den dårlige ånden hans slå i mot meg som en flodbølge. Det luktet død og fordervelse. "Gap opp," sa han med iskald stemme. Jeg svelget og åpnet munnen. "Hm," sa han. "Hm, hm" "Bit sammen" Jeg fulgte ordren. Han fortsatte med den merkelige hm-ingen sin mens han betraktet tennene mine. Tankene raste rundt i hodet mitt, jeg kunne ikke gjøre annet nå enn å vente og håpe på det beste. Han tok frem en krok og skrapet litt på tennene mine. Lyden skar i ørene mine. Deretter kremtet han: "Du har ingen hull," Han hørtes skuffet ut. Som en løve som ikke fikk sin daglige dose av rått kjøtt. Jeg derimot var lykkelig.

 

Gleden bruste i meg, jeg hadde ikke hull, jeg hadde ikke hull, jeg fikk ikke sprøyte! Han nikket mot døren. Jeg gikk ut av den og det føltes som om en stor stein var fjernet fra skuldrene mine. All bekymringen var bortkastet! Nå etterpå kan jeg nesten le av det. Tenk at jeg var så dum! To ord gjentok seg selv i hodet mitt: "Null hull, null hull, null hull," Heretter skulle jeg ikke bekymre meg for denslags tøv mer! Jeg plystret stille på en sang mens jeg vandret hjemover, glad til sinns.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst