Balkankonflikten

Konfliktene på Balkan fram til 1. verdenskrig.
Sjanger
Artikkel
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2004.10.11

I denne oppgaven vil jeg ta for meg konfliktene på Balkan-halvøya og bakgrunnen for disse. Jeg vil forsøke å nøste opp trådene og se hva som utløste 1. verdenskrig, og hvordan dette utviklet seg til en krig som omfattet ikke bare Balkan. Jeg vil ta for meg nasjonalismens utbredelse, Russlands interesse på Balkan og Krimkrigen, trippelalliansen og trippelententen og sist men ikke minst, det avgjørende mordet i Sarajevo.

 

Innledelsen

For å forstå slike konflikter er eneste muligheten å gå tilbake i tid for å se hvordan ting ble som de ble. Hvor grundig en skal være, avhenger av hvor langt tilbake i tid en vil gå. I denne oppgaven velger jeg å starte i det 14. århundre. Da hersket serbere på Balkan, men storhetstiden varte ikke lenge. Nomadefolk fra Tyrkia begynte å trekke inn i Balkan. Dette dynastiet var nedstammet fra Otman, eller Osman, og derav navnet Det Osmanske riket. Det Osmanske riket bredte seg lenger og lenger inn i Europa, og tyrkerne hersket på Balkan helt fra til det 20. århundret. Men selv om serberne ikke lenger hadde kontroll, så besto drømmen om et stor-Serbia.

 

Nasjonalismen

Så velger jeg å gjøre ett hopp fram i tid. For å forstå konfliktene på Balkanhalvøya, må vi sette oss inn i hvordan verden og Europa var på 1800-tallet. Vi var inne i en epoke som gjerne kalles nasjonalismen, og av det begrepet kan vi underforstå at det var nasjonalfølelsen som preget menneskene. På 1800-tallet besto det østlige Europa av store riker med et enormt spekter av språk, religion og kulturer innenfor hvert rike. Disse var Det Habsburgske riket (Østerriket-Ungarn: tyskere, ungarere, tsjekkere, slovaker, polakker, kroater, slovenere og italienere), Det Romanovske Tsarriket (Russland) og det siste, og muligens mest relevante for oss, var Det Osmanske riket (Balkan-halvøya: Romania, Serbia, Bulgaria, Hellas, Albania). Men i det sentrale Europa var det masse selvstendige småstater som var relativt like hverandre.

 

<bilde>
Nasjonalismens ideale var enhet i nasjon og stat, og det skapte store bevegelser og diskusjoner og kriger. Følelsen av et nasjonalt fellesskap ble viktig, og her i Norge kan vi peke på grunnloven vår, som var kom i 1814, og feiringen av dette den dag i dag. Det var et sterkt behov nordmenn hadde for å fremme sin nasjonalfølelse, spesielt siden vi var i union med Sverige på denne tida.

 

Mennesker som hadde en felles religion, felles språk eller felles kultur fikk en slags samhørighet til hverandre, og ønsket naturlig nok sin egen stat og sine egne ledere. Mottoet for denne epoken var ”én nasjon – én stat”. Dette førte til at De store rikene delte seg opp, og de små rikene samlet seg til kjemper som Tyskland og Italia.

 

Også på Balkan fikk nasjonalismen stor betydning. Det Osmanske riket hersket over store deler av Balkan, men på 1700-tallet var det dårlige økonomiske tider, og små nasjoner benyttet sjansen til å kjempe seg til frihet. Det første landet ut var Hellas, Serbia fikk selvstyre og Romania stormaktsbeskyttelse.

 

Krimkrigen

Det Osmanske riket strakk seg på begge sidene av, og kontrollerte Bosporos og Dardanellene, som er Svartehavets eneste kontakt med middelhavet og videre resten av havene. Svartehavet er også Russlands eneste plass til krigsflåter og hovedåren for russisk transport. Russland ville ha kontroll over disse, men om det ikke var mulig var den nest beste løsningen at det i alle fall var småstater som kontrollerte stredene og ikke en stormakt. Men selv om det var småmakter var det viktig at de sluttet seg til den russiske tsarens utenrikspolitikk og ikke Østerriket-Ungarns. I Krimkrigen i 1853-1856 var det kontrollen av disse smale stredene inn til Svartehavet som var konflikten. Russland angrep Det Osmanske riket. Osmanene fikk hjelp fra Frankrike, Storbritannia og Sardinia, som ønsket beskytte handelsrutene gjennom Midtøsten til India. Russerne tapte og måtte godta forbud mot krigsskip i Svartehavet. Rumenere og Serbere fikk økt selvstyre.

 

<bilde>

 

Imens fortsatte de forskjellige nasjonene på Balkan å ønske sin egen stat. Noen land, som Montenegro, Serbia og Romania hadde bare osmansk herredøme på papiret, og ikke i realiteten. Etter hvert som små nasjoner kjempet seg ut, mistet Det Osmanske riket fotfeste i Europa. Men landene var for små til å kjempe seg helt ut av riket og herredømmet på egen hånd. Russland derimot var svært så behjelpelig til å svekke det store riket og danne små, ufarlige i stedet for. Dette på grunn av at det da ville være lettere å få kontroll over Bosporos-stredet. I 1877 gikk Russland igjen til krig mot det Osmanske riket, denne gangen med støtte fra Montenegro, Serbia, Romania og Bulgaria. Resten av Europa ville derimot ikke sitte å se på at Russland forsynte seg med masse makt, så det ble stormaktskongress i Berlin i 1878, hvor det ble bestemt at Montenegro, Serbia og Romania fikk full selvstendighet og noe landområde i tillegg, og Bulgaria fikk selvstendig styre men med osmansk overherredømme. Storbritannia fikk Kypros, Frankrike fikk Tunisia og Østerriekt-Ungarn fikk styre Bosnia-Hercegovina. Det sistnevnte gjorde Russerne rasende, for da fikk Østerriekt-Ungarn mer kontroll over Balkan uten at de kunne gjøre en eneste ting.

 

<bilde>

 

Russland og Østerriket-Ungarn ble stadig mer uenige om hvem som skulle ha makten på Balkan. For å holde Russerne unna Balkan, måtte Ø-U alliere seg med noen. I 1879 inngikk Ø-U en forsvarsallianse

<bilde>

med Tyskland mot russisk angrep, mot at Ø-U holdt seg nøytral dersom Frankrike angrep Tyskland, og at viss Tyskland ble angrepet fra to eller flere nasjoner skulle Ø-U gå på tysk side. Russland fikk panikk etter at denne alliansen ble opprettet, og trosset derfor de politiske forskjellene og inngikk forsvarsavtale med Frankrike. Slik ble det at Ø-U og Tyskland sto opp mot Russland og Frankrike. I mellomtiden (1882) inngikk også Tyskland og Italia en slik avtale. Dermed var trippelalliansen mellom Ø-U, Tyskland og Italia i boks. Fra 1902-1907 ble en entente (en felles avtale om utenrikspolitikk, men ikke fult så forpliktende som en allianse) mellom Frankrike, Storbritannia og Russland sluttet. Slik var det at trippelalliansen og trippelententen sto opp mot hverandre.

 

Det osmanske imperiet og nasjonalismen

<bilde>

Det osmanske imperiet hadde sin storhetstid på 1500-tallet på grunn av hæren, islam og lojaliteten til sultanen. Men det var ikke bare muslimer i riket, men også jøder, kristne armenere, grekere og serbere, og de hadde betydelig religionsfrihet. I 1880-årene vokste det fram to grupper i riket: en panislamsk bevegelse, som ville fortsette å ha islam som grunn i samfunnet, og en sekularisert bevegelse med sentrum i tyrkerne i Paris. Etter hvert begynte de kristne folkene på Balkan og fremme nasjonalismens følelser, og mange fryktet at nasjonalismen generelt ville bli sterkere og sterkere i riket, og til slutt splitte det osmanske og islamske fellesskapet. I 1908 gikk den sekulariserte bevegelsen mot sultanen, og landet vaklet videre med tyrkisk ledelse.

 

Lunten tennes

Etter krigen mellom Italia og Det Osmanske riket (1911-1912), var riket så svekket, at de baltiske nasjonene ikke trengte støtte utenfra for å drive ut osmanene. Montenegro, Serbia, Hellas og Bulgaria dannet i 1912 Balkan-forbundet, og dette drev det osmanske riket nesten helt ut av Europa. Bare Konstantinopel var under osmansk herredømme fortsatt. Men så ble Bulgaria uenige med resten av landene i Balkan-forbundet om hvordan fordelingen av land skulle være, og det resulterte i krangel og mer krig. Romania slo til angrep mot Bulgaria, og da så Det Osmanske riket sitt stikk til å gjøre det samme. Osmanene vant tilbake litt landområde, og landene ble misfornøyde fordi de ikke fikk så mye område som de ville ha før krigen brøt ut. I Serbia var det også andre grunner for å være sinte og sure. Østerriket-Ungarn hadde opprettet en ny stat, Albania, som gjorde at de mistet sin adgang til havet.

 

Etter hvert som flere og flere kriser og konflikter dukket opp, hadde også stadig flere allianser blitt dannet. Alt som skjedde ble plutselig knyttet opp mot disse stormaktsgrupperingene, trippelalliansen og trippelententen. Før eller senere måtte det komme en krise som førte til storkrig.

 

I 1817 frigjorde serberne Beograd fra tyrkernes klør. Målet var å samle serbere i ett rike og jugoslavene i ett annet. Problemet var bare at Bosnia Hercegovina lå midt i mellom Serbere og Østerriket-Ungarn som var den største fienden. Da Østerrike-Ungarn I 1908 invaderte Bosnia, ble serbernes kamp mot Habsburgerriket ytterligere intensivert.

<bilde>

I Sarajevo den 28 juni 1914 skøt Serberen Gavrilo Principe den Østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og dette blant så mye annet, utløste 1. verdenskrig. Det som startet med en vennligsinnet invitasjon fra Borsnias guvernør, General Oskar Potoirek, kombinert med hans 14. års brullupsdag (i Østerriket kunne ikke hans kone sitte i samme bil som ham selv, siden hun ikke var av kongelig blod), endte på lant nær slik en skulle tro. Sikkerheten var dårlig, for Franz Ferdinand likte ikke livvakter, og så var ikke Sarajevo sett på som en fiendtlig plass. Han var for det meste ønsket velkommen av folkemenger. Han kjørte i cabrioleen

<bilde>
sin med taket av og en Østerrisk vimpel, langs ”Apple Quay”, som gata het. Her var det mennesker overalt, og husene var fint pynta. En mann med navn Cabrinovic kastet en bombe mot bilen, men med utrolig flaks bommet han på Franz og traff gaten bak. Dusinvis av sivile ble drept og skada. Cabrinovic drakk gift, og hoppet i elva, men giften var ikke sterk nok og elva ikke dyp nok, så han ble arrestert.

 

Borgermesteren fikk roet Franz Ferdiniand og konen hans ned, men senere skulle de kjøre igjen. De svingte feil ved ett kryss, og det viste seg at dette var en fatal feil å gjøre. Når de skulle snu bilen igjen, stoppet de halvannen meter foran Gavrilo Principe, mannen som skulle utløse 1. verdenskrig. Han skøt tronarvingen og drakk gift. Uheldigvis var det samme giften som Cabrinovic, så han døde heller ikke, men ble arrestert. Også Franz Ferdinands kone ble drept.

 

I juli 1914 ble alle stormaktene i Europa involvert i situasjonen mellom Østerriket og Serbia, og slik utløste første verdenskrig seg.

 

Slik oppsto og artet konfliktene på Balkan-halvøya seg, og enda er det uenigheter der. Vi har sett hvordan konfliktene utartet seg og involverte resten av Europa. Vi har sett hvordan nasjonalismens utbredelse, startet store revolusjonære bevegelser i Europa og på Balkan. Drapene i Sarajevo var den utløsende grunnen til at 1. verdenskrig startet, men dette hadde ikke trengt å bli en storkrig, det var det konfliktene i forkant som gjorde.

 

<bilde>

 

Kilder

Bilde/overskriften: http://www.svt.se/svt24/1998/980627/balkan.htm

http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/bio/f/franzfrd.html http://www.stiler.no/essaydet.asp?eid=2176

”Spor i tid, Verden etter 1850”, Aschehoug

”Portal, Verden etter 1850”, Det Norske Samlaget

http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/comment/sarajevo.html

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst