Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Otlending

Otlending

Om invandrer vold (kar. 5+)

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
18.05.2000


Denne stilen er en fortelling om en liten gutt fra Persia, som en dag gjør noe han kommer til og angre på. Jeg vil bare si at dette er virkelighet for mange barn og unge i både små og store byer, her i Norge.

 

Achmed kom til Norge 7 år gammel, da han flyktet fra krig og elendighet i Persia, til Stovner, Oslo. Hans familie på åtte flyttet med han. De bodde i en liten, trang 3 romms leilighet, hvor de nærmest sov på sitt eget kjøkken. Oppveksten hans har ikke vært lett, der krig og sult har vært hverdag for den ellers livlige ungdommen, som nå har rukket å bli 14 år. Det tok tid for gutten, å vende seg av med konstant å gå med pistol på seg, eller slåss for å få nok mat og drikke. Hans første oppfatning av Norge var ganske bra, men etterhvert som han har lært å kjenne sitt eget nabolag, vet han at det ikke bare er snille mennesker som bor i det lille, uskyldige landet oppe i nord. Achmed begynte på skolen høsten-91, og gjør det litt under gjennomsnittet i forhold til de andre "innfødte" i klassen, bortsett fra i sløyd, som han liker veldig godt. Venner har han ikke fått mange av, selv om klassen består av 28 gutter og jenter, fordelt temmelig likt.


 

En dag Achmed dro opp på ballsletta, som han vanligvis pleide å gjøre på ettermiddagen, fikk han se fire norske gutter på hans egen alder spille fotball på "hans område". Et blankt øye av tårer viste seg frem på sidelinjen av fotballøkka, men han var tøff nok til å skjule det triste ansiktet. Han satte seg ned for å se på, men da de andre ungdommene fikk øye på gutten fra "Langt-vekk-i-stan" kom det spydige kommentarer fra den ene av de: "-Hai do din javla otlending. Hva er det do se på?" "Otlendingen" reiste seg opp, nå med helt blanke øyer, og gikk hjem. Han var mer sur enn lei seg, og da han kom hjem smelte han døren igjen så det sang i veggene. Etter 7 år som mobbeoffer, var han mildt sagt lei av å bli hersjet med. Balltre var bare noe av de mange våpnene han hadde laget på sløyden. Han rev ut et rundt balltre, med påskriften "PAIN" som betyr smerte, av kleskapet. Han gikk bestemt mot utgangsdøren, men da bestemoren så dette begynte hun å hylskrike, og faren til Achmed kom stormende ut fra badet, med barberskum klint utover hele ansiktet. Han tok tak i sønnens arm, men i det han skulle ta tak i balltreet, fikk han seg et kraftig slag over armen og deretter i kneet. Han glapp taket i gutten, som forsvant ned trappen og ut til bakgården som sto temmelig forlatt. Han satte seg ned for å tenke på hva han hadde gjort, og deretter småløp han opp på løkka for å se om guttene fortsatt var der. Han gjemte balltreet inne i den nokså slitte jakken sin, og satte seg ned på nøyaktig samme sted som sist. De spilte fortsatt fotball, og da de fikk øye på han igjen tok det til latter på sletta; "- Hvorfor do kåmme tilbake. Ba ikke jai dai å gå", sa den samme som sist, mens latteren hang rundt kjeften hans. Han plukket opp en stein, og kastet etter Achmed, men det var ikke det lureste en kunne gjøre i dette øyeblikket. Achmed trakk opp balltreet, og begynte å slå det i hånden sin. "-Hva var det du sa?" sa han på gebrokkent norsk. Guttene så på han med skremt blikk og begynte som smått og løpe nedover gressbakken med Achmed i helene. Achmed kastet seg etter gutten som var tøff i kjeften og begynte og sparke og slå han. "-Du skal ikke være så tøff mot oss", sa han med en skjelvende stemme. "-Da blir det bare bråk". Han slo gutten hardt i halsen mens han sto å sparket han i siden. De andre guttene sto i bunnen av bakken og måpte, mens de så hvordan kameraten ble mørbanket av en gutt, som knapt var høyere enn en barnehageunge.

 

I det han begynte å "gjøre seg ferdig" med den ellers spydige gutten, kom det tre kraftige menn i tyveårsalderen som tok tak i gutten, mens den ene av de tre tok med den nå kraftig mørbankede tretten-åringen bort til bilen sin og kjørte av sted i full fart, forhåpentligvis, til sykehuset. Den ene av de to resterende, tok opp en mobiltelefon og ringte etter politiassistanse. Achmed var truende mot de to, og truet med å drepe hvis de ikke slapp han. Etter vel to minutter kom en politibil vinende gjennom et gatekryss. Politifolkene som var en mann og en kvinne, kom løpende oppover gressbakken, holende på sine våpen og andre ting som hang løst rundt livet. Nå hadde Achmed begynt og gråte, men han tenkte ikke på gutten som nå kanskje lå livstruende skadet på et av de mange sykehusene i byen, men han tenkte på familien og ikke minst faren som han hadde slått først. Tankene vimset rundt i hodet hans, mens han satt i bilen på vei til politistasjonen. Hans foreldre satt allerede på stasjonen, fordi faren hadde meldt i fra om episoden hjemme i stua. De satt og gråt alle som en, men han fikk en varm "velkomst-klem" av faren da han kom inn døren. Akkurat nå ville ikke Achmed slippe taket av faren, som han for en times tid siden hadde slått hardt, med et balltre. Han ble bedt om å bli med inn på kontoret mens de undersøkte sykehuset om hvordan det hadde gått med tretten-åringen Acmed hadde banket opp. Han var livløs, men de trodde ikke han var livstruende skadet. Brudd på kjeven, og fire brukkne ribbein var bare noen av skadene gutten var påført, men han var ikke undersøkt ferdig enda. Achmed satt, sammen med faren sin, i avhør til langt ut på kvelden. Han fikk ikke frem et eneste ord de første timene, etter han hadde hørt hva virkelig hadde gjort. Han fikk tilbud om sjokkbehandling av en doktor som ankom stasjonen senere utpå kvelden, men takket nei. Da klokken nærmet seg midnatt, fikk han beskjed om å dra hjem, men han skulle være på stasjonen klokken ni morgenen etter, til nye avhør. Den natten var det en liten gutt i 3. etasje på Stovner, som ikke sov så godt. Han tenkte kun på hva han hadde gjort. Ikke bare hadde han ødelagt en liten gutts liv, men også hele familiens pga. sin bakgrunn som "ikke-nordmann". Denne natten gråt han seg i søvne i påvente på morgenendagen.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil