“Kom igjen da!” ropte Tommas til de andre.
Det var en varm sommerdag i midten av juli. Fem ungdommer kom syklende på en øde landevei som var overgrodd av ugress. Den hadde nok ikke blitt brukt på mange år. Det var Tommas som var i front. Han var en veltrent, muskuløs gutt på femten år. Øynene var blå som planeten Saturn og skinte som stjerner i natten. Det var han som kom syklende først rundt svingen da han plutselig skvatt til. Det var gått et steinras like forran ham på veien og blant steinene fikk han øye på et merkelig instrument. Det lignet et barometer og så veldig gammelt ut der det lå. De delene som var av metall var rustne over det hele og treverket var dekket av et tykt, grønt lag mose. “Det har nok tilhørt vikinger”, tenkte han.
Bestefaren hans hadde en gang fortalt at vikingene som bodde der før i tiden, tilhørte en klan som hadde mange magiske ritualer. “Tyver og banditter” hadde Bestefaren kalt dem. Tommas trodde nå ikke helt på det, men med tanke på hvor mye penger han kanskje kunne tjene på det gamle barometeret, åpnet han sekken sin og ville stappe det nedi.
Da han dunket det mot håndflaten for å få vekk litt av skitten, kom det en høy og tydelig klikke-lyd fra barometeret og med ett kom det en glans over det som fikk barometeret til å se helt nytt ut. “Noe så mystisk” glapp det ut av ham “og det virker fremdeles”. Han la merke til at barometer-pilen hadde beveget på seg og nå pekte den mot et symbol som helt tydelig betydde storm. “Det var merkelig” tenkte han, for det var ikke en sky på himmelen.
De andre ungdommene hadde tatt ham igjen nå, men han rakk akkurat å gjemme barometeret i sekken sin før Caroline kom syklende som førstemann rundt svingen. Hun var en pen jente på fjorten år. Håret var langt og lyst og øynene smaragd-grønne. Huden hennes var så blek og silkemyk at hvis man dultet borti henne skulle man tro hun ville gå i tusen knas som en porselensdukke. Det eneste som ikke var så vakkert, var et sjenerende arr på kinnet, men utenom det, så hun ut som en engel.
Hun sa med undrende stemme: “Hvorfor stopper du her? Har du funnet et fint sted å campe? Og hva er det som stikker opp av sekken din?” Det var barometeret som Tommas ikke hadde fått stappet ordentlig ned i sekken. Tommas ble litt satt ut og før han fikk tenkt seg om svarte han “det er bare en rot som jeg skal ta med hjem”. Han ble litt usikker på om de andre hadde trodd på ham, men det viste seg at det hadde de, for det ble ikke snakket noe mer om den saken. Det var egoet hans som hadde tatt overhånd når det gjaldt barometeret. Han ville ikke dele hemmeligheten med de andre for da måtte han jo dele pengene han skulle få for det også – og det ville han ikke!
Det var ingen som sa noe mer om “roten”, eller barometeret som det jo i virkeligheten var. Det ble egentlig ikke sagt stort om noe som helst på en lang, lang stund. Det var Gina, en svært utålmodig jente, liten og tynn og med masse fregner, som brøt stillheten.
“Hva er de.....” men hun rakk ikke å fullføre settningen før hun ble avbrutt av noe merkelig, svært noe som beveget seg mot dem i stor fart.
“En virvelvind!” ropte Eirik og Aleks i munnen på hverandre. Aleks var en høy gutt med kullsvart hår og veldig pene øyne. Han var Norgesmester i snowboard to år på rad. Eirik var alt annet en høy og tynn. Han var liten og veldig kraftig, med langt flokete hår og øyne som det var vanskelig å se fargen på fordi de satt dypt inne i ansiktet.
Virvelvinden kom stadig nærmere. Sola var blitt borte og det som hadde vært en varm og klar sommerdag, utviklet seg til å bli som en trist høstdag. Virvelvinden var bare ca. 60 meter fra dem nå. Da greide de ikke å holde seg lenger. De kastet seg på syklene og med Tommas i fronten og Gina, Caroline og Aleks like bak, syklet de for livet bortover landeveien i den samme rettningen som de noen minutter før hadde kommet fra.
Eirik var ikke med dem. Han hadde stivnet av skrekk og klarte ikke å rikke seg. Virvelvinden var bare noen meter fra ham nå og den kom nærmere for hvert sekund. Det var Aleks som først la merke til at Eirik bare sto der urørlig. Han hadde snudd seg for å se etter vinden og fikk øye på kameraten. Uten å tenke seg om, snudde han sykkelen rundt. Det eneste han tenkte på nå, var å redde Eirik. Han syklet for harde livet tilbake igjen, fikk dratt Eirik opp på baksetet og syklet alt han maktet bort fra virvelvinden igjen.
Men det var for sent. Virvelvinden tok tak i dem og dro dem inn.
De andre hadde alt kommet et godt stykke da de oppdaget at Aleks og Eirik ikke syklet med dem. “Hvor ble de av?” spurte Gina med skjelvende stemme. “Ikke spør meg!” sa Tommas. “De var her i stad” sa Caroline og det viste seg å bli det siste hun rakk å si, for mens de hadde stoppet opp, hadde virvelvinden kommet så nær at de ikke lenger kunne unnslippe den. De ble dratt inn, på samme måte som Aleks og Eirik. Det virket som de svevet rundt der inne i virvelvinden i timesvis, men etter en lang stund ble de helt uten videre kastet ut av den sterke vinden.
De landet midt ute på en eng. Engen så ut til å ligge midt inne i en skog, for det var trær på alle kanter bortsett fra på den mellomstore engen, hvor det var grønt, friskt gress og nydelige blomster i forskjellige farger. Himmelen var ubeskrivelig. Det virket som det var uvær men samtidig pent. Ingen av dem var i stand til å si noe. Sjokket hadde gjort dem stumme. Plutselig, som ut av det blå, var de omringet av en hel haug med store og små dyr. Mange av dem liknet ikke på noe de før hadde sett. Noen var ekle og andre var fine. Noen av dem så skumle ut og innimellom var det noen som kunne være litt søte om man studerte dem nærmere.
Mens de satt slik og studerte dyrene, sa Aleks “hva var det du sa Tommas?” “Jeg sa slettes meg ikke noe!” sa Tommas med litt grinete stemme. “Vent nå litt, jeg hører også stemmer” sa Gina “og de kommer der borte fra”. Hun pekte mot en liten fjelltopp inne i skogen. Aleks sa med eventyrlysten stemme “la oss gå bort dit og se. Disse dyrene virker helt harmløse”. De andre var enige. De ruslet mot den lille toppen, dyrene enset dem ikke engang. Snart hørte de flere merkelige stemmer.
Da de var fremme ved fjellknausen, klatret de opp på toppen. Stemmene var høyere nå. Forsiktig la de seg ned og ålte seg bort til kanten på den andre siden av knausen og kikket ned. Der lå det en liten landsby. Det var noe som liknet telt i stedenfor hus og en gruppe mennesker med merkelige klær var samlet i en ring.
Det så ut som de holdt et møte. Tommas mumlet for seg selv; “hvis dette skal forestille vikinger, så må historien omskrives”. “Hva sa du?” hvisket Caroline som lå rett ved siden av ham. “Nei, jeg bare snakket til meg selv” svarte Tommas. Men ikke før hadde han fullført settningen så gav den løse leiren de lå på etter og Tommas og Eirik som lå lengst ute på kanten seilte nedover skråningen og ned mot landsbyen.
Alt bråket tiltrakk seg landsbyfolkenes oppmerksomhet og før de visste ordet av det, kom de farende mot dem med klubber og spyd. Desperat forsøkte Tommas og Eirik å klatre oppover skråningen igjen, men den løse leiren gjorde at for hvert skritt de tok skled de like langt tilbake. De beveget seg bortover skråningen for å finne et bedre sted å klatre opp. I mellomtiden nærmet landsbyfolkene seg faretruende. I et forsøk på å stanse dem, rullet Aleks, Gina og Caroline en tørr trestamme mot kanten av skråningen. Så vippet de den utfor kanten så den rullet nedover og traff det krigs-klare folket. Imens hadde Eirik og Tommas klart å klatre opp litt lengere borte og kom løpende mot de andre. “Kom, så løper vi bort herfra!” sa Eirik med andpusten stemme. De andre var enige.