Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Et mareritt

Et mareritt

Drøm og virkelighet, hvor går grensen?

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
01.10.2004
Tema
Identitet


Hver natt virker som en evighet, og jeg begynner virkelig å lure på om dette aldri kommer til å ta slutt. Dagene blir også like lange, der jeg går rundt i en evig søvnrus. Når jeg først får sove, våkner jeg en liten stund senere, svett og andpusten. Med puta våt av tårer. Da har jeg hatt nok et mareritt. Mens noen ganger sover jeg ikke i det hele tatt, i frykt for å få nok et mareritt. Det jeg drømmer om nettene, virker så ekte. Det skremmer meg…

 

Jeg ligger i senga mi. Ser opp i taket. Studerer alle malingssprekkene, teller alle kvistene. Jeg gjør alt for å ikke sovne. Alt for å ikke drømme. Mange av jentene snakker om hva de drømte, de drømmer om kjekke gutter, god mat og slike vidunderlige ting. Det har jeg aldri opplevd. Jeg må ha sovnet. For plutselig føler jeg det. Jeg føler en kald hånd tar tak i meg. Blod som renner nedover ryggen min. Jeg skriker alt jeg kan. Jeg får ikke puste, panikken kommer over meg. Jeg snur hodet, ser en mann, uten hud og hår. Mamma kommer inn på rommet mitt og stryker meg over pannen. Den er våt. ”Hva har hendt? Du skreik helt redselsfullt og du er helt likbleik” sier hun. Hun tørker av svetten i fjeset mitt, forventer ikke noe svar. Jeg er stum, stum av redsel og frykt. Frykt for at jeg skal se det igjen. Det føles så ekte. Hvordan kan jeg skille mellom marerittene mine og virkeligheten, når begge deler føles så ekte?


 

Jeg klarer ikke å sovne igjen. Neste morgen, på skolen, er normal. Jeg er helt mekanisk. Jeg går i timene, blar opp i bøkene. Gjør som læreren sier, men jeg skriver ikke i kladdebøkene. Jeg går ut i friminuttene, snakker ikke med noen. Bare står i en krok like ved søppelkassene. Jeg står der fordi det er ingen som gidder å være der fordi det lukter. Det lukter død og fordervelse. Jeg er ikke på skolen, det er bare kroppen min. Jeg er som en robot. Jeg tror ikke noen ville ha merket forskjellen heller. I timene hender det at øyene mine går sakte igjen. Jeg kjemper i mot, jeg vil holde meg våken! De fleste gangene taper jeg. Jeg glir inn i mørket, blir dratt ned, lenger og lenger ned mot dypet.

 

Jeg har hatt søvnproblemer veldig lenge. Når jeg var liten, så skrek jeg gjerne hele natten. Når jeg gikk på barneskolen hendet det at jeg hadde mareritt, men jeg viste aldri hva jeg hadde drømt. Det er ikke noe nytt at jeg oppfører meg slik. Men jeg er redd, redd for at dette kommer til å ta over kroppen min, redd for å bli gal. Jeg er ikke psykisk syk eller noe sånt. Jeg får bare ikke sove. Jeg kan ikke huske en eneste natt der jeg har sovet en hel natt, men god søvn. Sånn at jeg føler meg opplagt dagen etter. Folk, til og med folk på gata, helt fremmede, spør meg om det feiler meg noe. Hvorfor jeg alltid er så trøtt, hvorfor jeg nesten aldri sier noe, hvorfor jeg er så blå under øynene, hvorfor jeg er så livløs i fjeset. Mange spør meg om jeg går på narkotika. Jeg har blitt innkalt til skolehelsesøstera for å ta tester, for å skjekke om jeg går på no stoff. Det er sykt! Jeg blir såret når jeg hørte at det var min gamle venninne som hadde sagt ifra. Jeg blir såret, hvordan kan folk som er glad i meg tro noe sånt, men jeg orker ikke å begynne å krangle. Orker ikke!

 

Jeg låser opp inngangsdøra. Ser en blodig øks på gulvet. Lukker øynene, åpner dem sakte igjen. Nå er øksen borte. Jeg går inn i stua og fra en av sofaputene henter jeg fram en pakke sigaretter. Jeg tenner en. Så ser jeg et tau henge ut av vinduet. Jeg løper bort og drar det opp. I enden er min lillesøster Marlene. Hun er død. Hun har på seg en rosa kjole med en dukke i den ene hånda og den andre hånda er borte. Marlene er tilgriset av blod. Jeg skriker. Jeg er kvalm. Spyr oppi en av blomsterpottene. Så ser meg rundt. Alt er som normalt. Der ute leker søstera mi med ei venninne. Jeg setter meg ned på gulvet.

 

Jeg våkner. Våkner av at mamma skriker og løper bort til meg. Jeg må ha besvimt. Jeg kan ikke ha sovet. For jeg har ikke drømt. Ingen vakre eller vonde drømmer. Jeg har en kul i hodet. Mamma insisterer på at vi må dra til legevakta. Hun tror sikkert at jeg er blitt gal. Hva er virkelighet og hva er bare drøm?

 

Jeg våkner at jeg ligger i senga mi. Det er morgen. Jeg tror ikke jeg sov denne natten heller, men er ikke helt sikker. Jeg går inn på badet og begynner å dusje.

 

Så ser jeg meg i speilet. Speilbildet mitt er helt uklart, jeg kan så vidt skimte min bleke hud og mitt svarte hår. Fargene flyter inn i hverandre. Jeg ser ned, tenker, kan dette være meg? Jeg ser opp igjen. Når jeg ser lenge nok, ser jeg plutselig to hender som strekker seg ut, tar tak rundt halsen min, og klemmer til. Hendene prøver virkelig å kvele meg. Jeg får ikke puste!

 

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil