Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Tortur

Tortur

Begynnelsen på en fortelling som tar utgangspunkt i et mord begått og fortalt fra psykopatens synsvinkel.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
22.09.2004
Tema
Drap


Tortur er overskriften i dagens VG. 7.juli 2004. Jeg stopper og tar en titt på omslaget..

 

Henter frem en avis, blar frem til s. 3 og leser:

 

Søstrene som ble funnet torturert og drept ved Moss Ungdomsskole natt til onsdag er fremdeles et mysterium for etterforskerne som leter etter nye spor og bevis.

 

Nedover sida står det tanker og ideer om hvem gjerningsmannen er. Jeg smiler.

 

Planene mine for dagen er mange. Jeg liker å ha kontroll. Alltid å vite hva som skjer etterpå, dagen etter, neste time.. Men som oftest går ikke alt etter planen. Det kommer andre ting i veien.. Som da jentene kom fnisende over asfalten.. De kunne jo ikke vite at jeg hadde andre planer, men livet er ikke alltid rettferdig. For å ha et så fint liv, må en tåle å møte motgang..

 

På grunn av meg tjener avisene penger.. Ingen hadde kjøpt dagens avis om det ikke hadde skjedd noe spennende. Noe stort. Jeg løper bort til telefonkiosken, løfter av røret og trykker nummeret til politihuset..


- Drammen lensmannskontor, det er Thanum.

Jeg ler innvendig.

- Jeg vil tilstå noe, sier jeg med tilgjort nervøshet.

Politimannen fikler med noe. Han sporer samtalen.. Eller tar det opp på bånd.

- Kan du komme til stasjonen? Mannen er fersk i jobben. Han legger ikke skjul på at han ikke takler situasjonen. Jeg forklarer hvor travel jeg er, før jeg ”tilstår”;

- Jeg har drept noen. Likene ligger begravd på kirkegården.

Jeg avslutter samtalen og en femmer kommer ut igjen. Jeg lar den ligge. De fleste ville tatt den med seg. Jeg lar den ligge.

 

En benk står alene ved bussholdeplassen. Jeg vil se når bilene kommer, mennene hopper ut. Eller kanskje det er damer. Uvitenheten irriterer meg. De kommer til å se etter meg og kanskje spørre noen. Men da er jeg ikke her.. Alt de finner er en fjern gammel mann som leser avisa. Dårlig hørsel har han og. At det er samme person som ringer gang på gang, ser ikke til å ha gått opp for dem. Jeg setter meg.

 

Nøyaktig ett minutt og 37 sekunder etter jeg la på røret, bremser bilen. Èn bil?

 

Mennene hopper ut.. Ser seg rundt. Er han her? Jeg snur meg og ser oppriktig forbløffet og litt skremt ut.. Ansiktsuttrykk og falske følelser, forvrenging av stemmen og unnslipping er jeg flink til. Men det er farlig å ha for mye tro på seg selv. Det kan føre til at en gjør feil. Politimennene overser meg fullstendig. Som om jeg ikke betyr noe for verden. Som om jeg er en ingen. En gammel mann som lever for hunden og sigaren sin.

 

Jeg betrakter dem..

Èn dag

Èn dag..

 

Nattbordslampa som henger ved sengekanten er gammel.. Jeg fikk den da jeg flytta ut. Av Torild. Jeg har aldri kalt henne mamma. Jeg har heller aldri sagt pappa! Jeg studerer lyset før jeg drar ut ledningen. Selvfølgelig. En gang, da jeg bodde i Moss, den første gangen jeg bodde for meg selv faktisk, slo lynet ned i hybelen. Det brant til grunne og jeg mista alt jeg eide. Men det var ikke min feil. Det var ingeniørene som hadde reist huset feil.. Nå river jeg ut alle ledninger før jeg legger meg.

 

Hele denne boka handler om meg. Om meg. Kjell Roar! Jeg forteller historien og du hører på. Siden du fortsatt er med meg, tenker jeg at du fant boka ganske interessant. Eller meg. Da jeg skriver ut hele boka er året 2005. Men du aner ikke når jeg begynte. Det får du heller ikke vite..

 

Én person. Én eneste stusselig person.. Hva har én mann å si for verden?? Ikke noe ville jeg sagt før.. Men det er ikke sant. Du har nok hørt om meg! Jeg står bakerst i historieboka di.. Bak i ethvert leksikon og på utallige søkesteder rundt omkring på web’en. MURDERER, morder, drapsmann, galning, whatever.. bare sjekk! Du finner meg nok!!!! Ergo, jeg har en del å si. Masse lærdom, forbilde..

 

Noen ville nok også si at jeg var en skam for verden, en farlig psykopat som barn må få høre om, så de ikke blir som meg. Men jeg har lært å leve med kommentarene og smiler heller når folk kommer i fengselet for å intervjue meg. De veit ikke. Kan ikke. Ser ikke. Og hører neppe heller..

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil