Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Mission Impossible

Mission Impossible

En kreftsyk jente som har mistet alt håp. Karakter: 6

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.09.2004
Tema
Kreft


Smerten er ulidelig. Det er tredje gangen jeg ufrivillig havner i denne situasjonen, og det umulig for meg å forstå hva det er jeg gjør galt. Tårene mine blander seg med det varme vannet fra dusjstrålen. Jeg kjenner den intense kvalmen bygge seg opp i meg igjen. Jeg ligger og brekker meg og ser det rene vannet bli farget rødt av av blod. Mitt blod.

 

Jeg sto foran han mens jeg stirret han bedende inn i øynene. Utvendig var jeg iskald og rolig, men innvendig gjorde følelsene opprør. Inni meg var jeg et lite, skremt barn som tryglet om å få slippe mer smerte. Sakte tok den hvitkledde mannen de iskalde hendene mine i sine, og jeg kjente den lille gnisten av håp bli blåst ut. Jeg kunne se på han at dette var vanskelig for han og si, og jeg kjente en voldsom frustrasjon vokse i meg.

- Si det da, for faen! Si at jeg er syk! Si det!

- Jeg er fryktelig lei for det, men svulsten er tilbake. Du må prøve med cellegift igjen. Jeg hadde forberedt meg på dette øyeblikket, men likevel kom det som et sjokk. Jeg hadde gjennomgått to kurer fra før, men enda var jeg ikke frisk. I et par sekunder bare stirret jeg tomt på legen før jeg kastet meg over han. Jeg slo og sparket vilt rundt meg, og håpet han fikk vondt. Jeg ønsket så inderlig at noen skulle oppleve den smerten jeg selv følte.


 

De neste dagene satt jeg bare og stirret tomt i veggen, kun avbrutt av utbrudd hvor jeg lå skjelvende og gråtende i senga, mens jeg tryglet Gud om å fortelle meg hva jeg hadde gjort for å fortjene dette. I disse stundene var det godt å ha mamma der. Hun la meg i sine sterke, trygge armer og sang meg i søvn akkurat som hun gjorde da jeg var liten og levde i min egen bekymringsløse verden. Noen ganger lå jeg våken om natten og tenkte tilbake på den lykkelige barndommen min. Jeg fantaserte at jeg satt på en stjerne og vinket ned til de andre. Jeg svevde. Langt bort. Bort fra smerte, sorg og urettferdighet. Det var likevel ikke alltid jeg klarte å la de gode tankene overta før søvnen tok meg. Det var stunder hvor jeg vred meg i flere timer, mens jeg gikk gjennom livet mitt steg for steg. Desperat prøvde jeg finne en hendelse hvor jeg hadde oppført meg som et dårlig menneske. Hvis jeg fant noe som var ille nok kunne det kanskje forklare hvorfor Gud lot meg gjennomgå dette.

 

Det var en regntung dag. De tunge dryppene av regn som jevnt trommet mot vinduet gjorde meg avslappet. Jeg bestemte meg for å ta meg en tur ut. Jeg hadde ikke forlatt senga på flere uker annet enn når det var absolutt nødvendig, men nå var jeg i bedre humør enn jeg hadde vært på lenge. Jeg reiste meg opp for å kle på meg da jeg plutselig møtte blikket til en trist, mager og hårløs jente. Synet av henne gjorde meg uvel, og en intens kvalme spredte seg gjennom kroppen min. Jeg kastet meg over bøtta ved siden av senga, mens tårene rant. Jeg kom aldri til å bli vant til å se meg selv slik. Dotter av det lange, tykke, blonde håret mitt lå tilbake på puta og minnet meg på den tida da jeg var en livsglad, sterk jente. Tanken på de mørke, triste øynene som hadde møtt meg i speilet fikk meg til å sverge på at jeg aldri mer skulle se mitt eget speilbildet igjen. Alle positive tanker jeg hadde hatt tidligere på dagen var som blåst vekk. Tilbake satt en redd, liten jente som hadde mistet alt håp.

 

Etter et par uker havnet jeg på dobbeltrom. En annen pasient trengte visst plassen min mer enn meg. Det irriterte meg. Falt det dem aldri inn at jeg også trengte litt privatliv? Men irritasjonen forsvant som dugg fra solen da jeg oppdaget hvem min nye romkamerat var. Jeg må innrømme at hjertet mitt hoppet over et par slag da jeg så gutten jeg skulle dele det nye rommet med. Han hadde også kreft, og akkurat som meg hadde han ikke noe hår på hodet. Likevel var han den fineste gutten jeg hadde sett i hele mitt liv. De smaragdgrønne øynene hans sendte meg et så varmt og intenst blikk at jeg nesten ikke klarte å stå oppreist på de skjelvende bena mine. Det facinerte meg at han, tross i all elendigheten og smerten, klarte å gi meg sitt mest strålende smil da han rakte frem hånden og presenterte seg som Markus. Jeg stotret frem mitt eget navn, mens jeg kjente rødmen bre seg toppen av hodet og nedover halsen.

 

Sammen med Markus følte jeg meg ikke syk. I denne denne herlige guttens selskap følte jeg meg igjen som en helt vanlig, livsglad, forelsket og lykkelig tenåringsjente. Jeg glemte det helvete jeg egentlig levde i der vi satt i skinnet fra stjernene og pratet og lo hele natten. Ofte møttes øynene våre, og da ble vi begge helt stille. Det var ikke en pinlig og trykkende stillhet, men en trygg stillhet som ga tid for ettertanke. Det var som vi begge forsto hva den andre tenkte og følte, og det gjorde meg så lykkelig. Jeg hadde funnet min sjelevenn. Det var for godt til å være sant!

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil