Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Ja takk, begge deler?

Ja takk, begge deler?

Samnorsk problematikk, trenger vi både nynorsk og bokmål?

Sjanger
Artikkel
Språkform
Bokmål
Lastet opp
02.06.2004


De første problemene med de to norske skriftspråkene dukket opp umiddelbart etter løsrivelsen fra Danmark. Men det er først perioden fra 1885 til 1910 som i dag blir kalt for konkurranseperioden. I dette tidsrommet blusset stridighetene mellom bokmål, da kalt riksmål, og nynorsk, da kalt landsmål, kraftig opp. De to skriftspråkene konkurrerte om tilhengere, og drev nærmest en krigføring seg i mellom. Tilhengerne av landsmål brukte ofte nasjonalitets-argumentet; at landsmål ligger nærmere norsken og har har røtter i gammelnorsken. De mente også at den vekket nasjonalitetsfølelsen i folket og stod nasjonen mye nærmere. Man må nemlig ikke glemme at dette var også en tid der nasjonaliteten var av viktig betydning for nordmennene. Men nasjonalitetsargumentet ble derimot hardt nedslått og nærmest fjernet etter den andre verdenskrig, da det ikke lenger ble sett på som noe positivt men som til gjengjeld kunne vekke det negative i folket.

 

Det skal derimot nevnes at det ikke bare var stridigheter mellom de to partene. Man var i allefall enige om, uansett retning i den norske språkstriden, at Norge trengte ett sær-norsk skriftspråk som var enklere å lære samtidig som det stod nærmere dagligtalen. Hvor langt og i hvilken kurs man skulle gå var derimot spørsmålet som fikk problemene til å oppstå. Ivar Aasen og Knut Knudsen er sannsynligvis de to mest kjente navnene i norsk språkhistorie. De var frontfigurene for de to ulike språk-retningene i landet. De hadde også forskjellige metoder for hvordan man skulle komme fram til et eget norsk språk.


 

Knut Knudsen var ikke bare en tilhenger av fornorskningslinja, som gikk inn for en fornorskning av dansken, men bidro også sterkt til å få den gjennomført. Han hadde tidlig mange ideer om hvordan språket skulle og burde være, og var selv lærer der han så hvor problemene oppstod for skoleelever som skulle lære seg det norsk språket. Han ønsket at skriftspråket skulle avspeile talemålet, og at man ville skrive skrive ordene slik de uttales. Dette begrepet kalles for ortofoni, der man har en bokstav for hver språklyd. Han ville også bruke dannet dagligtale som på den tiden hadde prestisje og anseelse, samtidig som den hadde flere brukere enn noen annen enkelt dialekt. Opprinnelig ønsket Knudsen at tilnærmingen skulle føre til nynorsk, eller samnorsk som er en mellomting mellom bokmål og nynorsk.

 

Ivar Aasen, som forøvrig blir kalt nynorskens far, var kanskje en del klarere i sin visjon en Knudsen på mange måter. Han drømte om å skape et skriftspråk som bygde på dialektene (folkemålet) og som hadde bevart kontakten til gammelnorsken. En praktiker som han var gikk han selv i gang med innsamlings-arbeidet i 1842. Han var mest interessert i å oppsøke mindre tettsteder og valgte ei sentral bygd i hvert hovedområde. Han ønsket ikke å besøke byer i Oslo-området, da han mente at dialektene der var «forurenset». Etter flere års arbeid kom han i 1864 ut med ei bok «Norsk grammatikk» som presenterte hovedformen som skulle brukes i skriftnormalen. I 1873 ble «Norsk ordbog» utgitt og Aasen’s drøm om et skriftspråk som bygget på dialektene var dermed oppfylt.

 

Etterhvert som de to skriftspråkene fikk utvikle seg ble også konfliktene mer betydelige. I 1906 ble Norsk Mållag opprettet og året etter dukket Riksmålsforbundet opp. Begge disse stod for stabiliteringstanken; om å bevare de to språkene slik de var, og ikke la dem bli påvirket av særlig grad. Men språkstriden viste seg også etterhvert å bli en klassestrid der overklassen brukte riksmål og bøndene landsmål. Arbeiderklassen brukte derimot dialekt prega samnorsk, det som vi kaller radikalt bokmål. I tillegg til dette førte også språkstriden til landsdelstrid, som igjen gav geografiske motsetninger. På Østlandet ble det brukt bokmål, på Vestlandet nynorsk og tilsvarende i byene og landsbygda.

 

Tidsrommet 1910 til 1960 kaller vi tilnærmingslinja. Her var hovedtanken at bokmål og nynorsk måtte nærme seg hverandre, og der målet var et norsk skriftspråk, samnorsk. Selv om tanken kanskje høres god ut, var dette veldig vanskelig å gjennomføre i praksis. 1917 reformen var det første offentlige steget i retning av tilnærmingslinja. Her skulle tilnærmingen skje via innføring av valgfrie former. Men denne reformen ble ikke så godt mottatt som man hadde ønsket og førte i hovedsak til at ingen ble fornøyde. Riksmålsfolkene var blant annet skeptiske til de valgfrie tilnærmingsformene, og nynorskfolk ble kritiske til de valgfrie formene i nynorsk. De mente dette ville føre til landsdelsskriftspråk. Reformen i 1938 var også et steg i retning av tilnærmingslinja, men grunnlaget for tilnærmingen skulle være norsk folkemål og ikke dannet daglig tale. Det nye her var at arbeiderne hadde fått større innflytelse og de ville snakke dialektene som var nettopp arbeidernes språk på Østlandet. Et stort problem i denne reformen var til gjengjeld at man ønsket å redusere antall valgfrie former som fra 1917 reformen bare hadde ført forvirring. Men hvordan kan man få tilnærming og samtidig skjære ned tallet på valgfrie dobbeltformer? Dette viste seg å være en praktisk umulig oppgave. Reformen førte til sterk motstand hos riksmålsfolk, samtidig som stor misnøye blant nynorskfolk.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil