"Kunsten å være neger" av Are Kalvø

Sakprosa-analyse av Are Kalvøs "Kunsten å være neger".
Sjanger
Analyse/tolkning
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2004.06.01

Boka er skrevet av Are Kalvø som er en kjent norsk satirisk forfatter, programleder -og kåsør i NRK Radio. Han har skrevet bøker som ”Men fjernkontrollen min får du aldri”, ”Harry”, ”Syden” og ”Bibelen 2”. Boka ble utgitt av Det Norske Samlaget i 1996, og er rettet mot nordmenn.

 

Boka er skrevet som et saksessay, med en rød tråd gjennom hele boka og bruk av ironi, overdrivelser og gjentakelser. Det er lagt vekt på humor – men likevel med en alvorlig undertone. Overskrifta gir en pekepinn om emnet, nemlig fremmedkulturelle – ”negere”. Ordene ”Kunsten å være…” antyder en problemstilling av emnet.

 

Emnet i boka er nordmenns forhold til fremmedkulturelle, og hvordan man som fremmedkulturell bør leve i Norge for å bli akseptert av nordmenn.

 

Hovedsynspunktet er nordmenns fremmedfrykt og fordommer mot fremmedkulturelle. Nordmenns oppfatning av fremmedkulturelle har blitt innlært igjennom skole og litteratur, og blitt påvirket av media og reklame. Nordmenns bilde av bl.a. negere - som muntre, musikalske fremmedfolk har fått grobunn i det norske samfunnet, og når denne illusjonen slår sprekker, utvikler vi fremmedfrykt. Mange nordmenn mener at de fremmedkulturelle må lære seg vår ”vestlige” kultur, leve mer på våre premisser, for da kan våre fordommer mot det som er fremmed bli borte.

     

Boka er bygd opp med en skriftlig, personlig språktone. Kalvø trekker inn eksempler på norsk litteratur og reklame av mennesker fra en annen kultur, og til boka hører det også med en cd med norsk populærmusikk om fremmedkulturelle. Disse eksemplene og sangtekstene har en innvirkning på oss som lesere. Eksempelvis synger den tidligere norske barnestjernen Darlèn: «Jeg har sett en ordentlig negermann. Tenk han var så sort i hodet som et tjærespann. Og han sa så mange rare ting. Og i nesen hadde han en kjempering…» Ved å bruke denne teksten kan Kalvø ”vekke” leserens oppmerksomhet, og få leseren til å tenke på hva slags inntrykk dette bildet på negere gir oss.

 

Boka er inndelt i kapitler som tar for seg alt fra nordmenns bilde på den ideale fremmedkulturelle, til en innføring for de fremmedkulturelle om ”det norske”. Kalvø skriver: «Verda hadde blitt ein fredelegare plass dersom alle tok vare på det norske særpreget like godt som nordmenn.» Han påpeker her nordmenns snevre syn på resten av verden ved å bare tenke på sitt eget særpreg, og ”glemme” at Norge bare er en liten del av verden. Han mener, ironisk, at fremmedkulturelle i Norge og for øvrig resten av verdens befolkning bør oppføre seg akkurat som nordmenn, med norsk særpreg, fordi da hadde alt blitt så mye bedre.

 

Den skjulte argumentasjonen appellerer til våre følelser gjennom en gjennomført bruk av humor og ironi. Kalvø skriver: «…nordmenns forhold til menneske med ein annan kulturell bakgrunn er prega vidsyn, sympati og sjenerøsitet. Når forholdet mellom innfødte nordmenn og utlendingar i Norge likevel ikkje er problemfritt, så må det altså komme av manglende kunnskapar. Hos utlendingane.» Han påpeker her, ironisk, hvordan det er de fremmedkulturelles manglende kunnskaper som er skyld i nordmenns fremmedfrykt og fordommer. Kalvø skriver videre: «Alle negrar er heilt like. Slik er det ikkje med nordmenn.» Her viser han til nordmenns utbredte holdning om å skjære alle fremmedkulturelle ”under en kam”.

 

Kalvø bruker også overdrivelser for å få frem det han vil si. Han skriver dette om fremmedkulturelle i Norge: «...Mange er rett og slett ikkje spesielt flinke til å vere utlendingar. Mange veit skremmande lite om kva som skal til for å glede dei innfødte, heidre dei innfødte og innfri dei innfødtes forventningar. Mange veit ikkje korleis dei skal te seg for å bli akseptert, og på sikt kanskje til og med likt, av dei innfødte.» Kalvø gjentar til stadighet ordet ”innfødte” om nordmenn, fordi han vil understreke at det er de innfødte som er ”ekte” nordmenn, født og oppvokst i den rette kulturen; den norske. Sammen med gjentakelsene her, vil han igjen få frem hvordan nordmenn ser på store grupper mennesker eller folkeslag som èn – og dømmer dem deretter.

 

Jeg synes Kalvø får frem sitt synspunkt veldig bra i denne boka, fordi han ”ufarliggjør” problematiseringen av emnet ved å bruke humor som virkemiddel. Det er lett å sette seg inn i situasjonene slik Kalvø beskriver dem, nettopp fordi han gjør det på en gjennomført humoristisk måte. Leseren blir overlatt til å trekke konklusjonen selv og på den måten må man gjennom hele boka tenke på hva som ”ligger bak”. Jeg vil ikke si meg enig i alt som ble skrevet, men det er nok en del skjulte sannheter som absolutt stemmer overens med nordmenn, i denne boka.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst