Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > To mennesker som ingen forstod, men som forsto hverandre…

To mennesker som ingen forstod, men som forsto hverandre…

To mennesker som ikke er helt med på vår stressa verden, men som finner seg selv i hverandres lidelser.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
28.05.2004
Tema
Psykologi


Det var seint på kvelden og jeg var på vei opp den knirkete trappen i blokken jeg bodde i. Jeg pusset verken tennene eller vasket ansiktet mitt, det var så seint å jeg var så trøtt og hadde mest lyst til å legge meg rett ned i sengen min å sove. Men det gikk aldri, jeg har en nabo som bor i 6. etasje og jeg i 5. Hun heter fru Hansen, hun snakker eller smiler aldri til noen som helst hun er et snodig menneske. Hun har et merkelig ansikt. Det ser ut som om hun lever i en helt annen verden en meg og andre mennesker, hun er en person som begynner å synge ut for fult med sin grusomme stemme, akkurat når det faller meg som best å sove in i de merkelige drømmene mine. Du tror sikkert det e ikke skal skade og høre på denne sangen med den grusomme stemmen en gang eller to, du kanskje, men da vet du vell ikke alt enda, du skjønner hun gjentar den 13 ganger. Hvorfor nei det vet ikke jeg? Jeg tror det er det at hun har tvangstanker. Så når hun begynner å synge må jeg belage meg på uro den neste timen som egentlig kunne vært en time med en god natt søvn, men i stedet en time jeg tror jeg knapt overlever. Det er ikke bare det med å synge hun gjør tretten ganger, det e alt mulig fra å lokke døren tretten ganger, til å hoppe i golvet tretten ganger, å det er ikke akkurat så koselig for meg som bor like under henne. Hadde jeg bare selv vært i mine fulle fem hadde jeg nokk allerede sagt fra til henne om at dette bråket orket jeg ikke, men det er jeg dessverre ikke. Du skjønne jeg tror selv jeg må lide av en slags angst, det er akkurat som jeg er innestengt i meg selv, pluss at jeg har en tykk murvegg rundt meg som jeg aldri kan komme ut av. Jeg kan aldri se for meg at jeg, står på gaten å spør noen om veien til det Oslo city. Det er virkelig noe som ikke faller meg helt inn. Noen ganger hender det uhell slik at jeg ser fremmede mennesker i øynene, det er katastrofalt og jeg får anfall, da visste jeg ikke vor jeg skulle gjøre av meg og trodde med en gang det innebar forfølgelse av mennesket, jeg nettopp så i øynene.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil