Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Blodets hvisken, benpipenes bønn...

Blodets hvisken, benpipenes bønn...

Knut Hamsuns programartikkel sett i lys av hans bøker.

Sjanger
Artikkel
Språkform
Bokmål
Lastet opp
22.05.2004


Programartikkelen Det ubevisste sjeleliv, bygger på foredragsserien Knut Hamsun reiste runt med på begynnelsen av 1890 årene.Her kritiserte Hamsun noen av Norges fremste forfattere, og forklarte hvordan han mente litteratur skulle skrives, hvordan han ville skrive. Hamsun bedyret i disse foredragene at han ønsket å ta menneskesinnet på alvor. Han ville gi plass i litteraturen for det irrasjonelle og det ubevisste. De ibsenske typer var ikke gode nok; skulle en skildre mennesker måtte det individuelle tilfeller til. Hamsuns litterære program var radikalt, men han fulgte det opp og innledet med det en ny litteraturhistorisk epoke; ”ny-romantikken”. ”Sult”(1890),”Pan”(1894) og ”Victoria”(1898) er tre av bøkene han skrev. Alle disse understreker og utdyper hva Hamsun mente skulle være essensielt i litteraturen. Vi blir gjennom bøkene hans vitne til en sjelevrenging. Vi får krype inn i hovedpersonens hode og bli med på tankers vandringer og krumspring.


 

Sult er en jeg-roman med mye tenking og lite handling. Vi følger en mann i den tid han gikk og sultet i Kristiania. Denne sulten blir skildret fra et psykologisk aspekt, ikke som i realismens tendenslitteratur der målet var å sette problem under debatt. Hadde Ibsen skrevet boka, ville den dreid seg om det sosiale problemet sult, og vært et innlegg i samfunnsdebatten. Hamsun derimot, hadde som ny-romantiker overhode ikke en slik intensjon. Når han skriver Sult, så er det kreativitet og skriving som står i sentrum, og vi kan ane at hovedpersonen er med på et slags frivillig sulteprosjekt for å finne inspirasjon, fantasi og skrivelyst. Dette eksperimentet går til tider svært langt, og vi blir vitne til menneskets evne til å overleve, ikke minst dets psykiske styrke. Om dette forsøket er vellykket eller ikke, er vanskelig å si. Sult-heltens fantasiflukt blir i alle fall ganske fascinerendes etter hvert: ”Hva finner ikke ens fornemmelse på når man sulter!” Som i de andre to bøkene er hovedpersonen her en enstøing, en såkalt ”vandrer”. Han kan på ingen måte sies å være en type, men allikevel er det noe i han vi kan kjenne oss igjen i. Og selv om vi alle er forskjellige og individuelle tilfeller, så er det noen dype fellesnevnere som gjør at en kan kjenne seg truffet av Hamsuns personer. Jeg-personen i Sult tenker et desperat menneskes tanker, han sutrer og raser, får angst og hysteriske anfall. En sjelelig ekstremsporter som kjører berg-og-dal-bane mellom susende lykke og dypest mørke. Tør vi hive oss på kan det hende vi får et glimt av oss selv. Ikke som borgere og representanter, men som ett av de uendelige antall sjelelige mysterier.

 

Hovedpersonen i Pan, løytnant Glahn, er en særing. Han er nok blant de av Hamsuns figurer som har fått mest av det irrasjonelle og det uberegnelige. Også denne boka kan leses som et eksperiment. Hamsun lar Glahn gjøre og si akkurat det han tenker, gjerne før han ordentlig har tenkt det. Det blir impulsene og instinktene som handler. Det ubevisste sjeleliv… Dette resulterer i at Glahns adferdsmønster gjerne blir noe absurd. Han skyter seg i foten, kaster en sko på vannet, skyter hunden sin, og fremprovoserer tilslutt sin egen død (ja, han ble skutt…). Til løytnanens forsvar må det sies at få av oss andre sjelelige mysterier hadde kommet noe særlig bedre ut av det om vi hadde blitt vrengt med innsiden ut på den måten.

 

Victoria er kjærlighetshistorien mellom møllersønnen Johannes og godseierens datter, Victoria, der det aldri klaffer. Bare nesten… Hvorfor? ”Spør de tolv måneder, spør skipene på havet, spør hjertets gåtefulle gud…” Vi kan ane at det ligger grunner bak som ingen kjenner, grunner de to elskende ikke forstår selv engang. Kynisk kan vi spørre oss om det bare er som uoppnåelig at Victoria virkelig har en verdi for Johannes. At Victoria på avstand, i drømme, fungerer som en slags muse i hans forfatterskap. Men det er nok mer innviklet enn som så. Hamsun sier noe i boka Benoni som også kan virke treffende for Victoria: ”I samme øyeblikk kjærligheten har gjort seg lovlig blir den svinsk, og i samme øyeblikk gjør den seg til vane. Men i samme øyeblikk er kjærligheten fordunstet”. Frykter Johannes at forpliktelse og ekteskap vil ødelegge følelsene? Hamsun gir ikke noe klart svar, men det er gjerne på sin plass. Er det noe som er komplisert her i verden, så må det være nettopp kjærligheten.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil