Hevnen er søt

”Våkne opp!” Jeg kjente et hardt spark i magen og jeg mistet nesten pusten. Jeg glippet med øynene mot det sterke lyset. Det var han jeg delte celle med, Kristian, som snakket. ”Hvorfor må du alltid sove så sinnsykt lenge?” Kristian var sur. Som vanlig. Jeg følte meg kvalm og var støl i musklene. Jeg satte meg opp i sengen og så meg rundt. Cellen var ikke særlig stor. To gamle senger med tynne og slitte madrasser i, en do, en vask og noen lusne, gamle gardiner som hang foran det lille vinduet. Jeg kunne nesten ikke fatte at jeg hadde klart å leve her inne så lenge. Fem år er ikke akkurat kort tid, og med Kristian som ”romkamerat” ble det ikke spesielt bedre… Det dannet seg en hard knute i magen, og kvalmen steg voldsomt da jeg tenkte på grunnen til at jeg var her. Onkelen min. Onkelen min hadde nesten slått meg i hjel, for søren! Og det hadde han gjort i flere år. Jeg hadde fremdeles muskelsmerter i den venstre armen, og en del arr på kroppen. Men det trodde ikke dommeren på. Både han og juryen mente at sårene var på grunn av boksingen, så dumme som de var… Og så hadde de stilt meg for retten i stedet, bare fordi jeg ville ta igjen! Men neste uke skulle jeg få slippe ut. Ut av dette fengselet. Da skulle han få angre, den dritten..! ”Hei, lever du, eller?” Jeg skvatt. Det var Kristian igjen. ”Kom, så går vi og spiser frokost!” Betjenten låste opp den tunge jerndøra, og vi gikk bortover den gamle gangen.