De kunne se de første gjestene ta seg opp over den sisten kneiken til huset deres. Gudleif klødde seg i bakhodet og lurte på om dette bryllupet kunne følge opp hans første datter Olgas bryllup, der det ble liggende igjen 4 døde kropper og ølet var tomt. Det gikk rykter om dette bryllupet i flere år den lille grenda Hjelle. Og Gudleif var redd han ikke kunne følge opp denne braksuksessen. Men det skulle vise seg å bli lett.
Det var nemlig Magda som hadde sin tur med sin utkårede Torstein. Magda var nest eldst i en søskenflokk på ti, der åtte var jenter. Magda bodde med sin mor, far, bestefar,bestemor, tante og sine yngre søsken. Olga hadde flyttet ut til storbyen og hadde jobb som syerske, men kom selvsagt hjem til bryllupet.
Gudleif og kona Gudrun bodde på en stor adelsgård som Gudleif hadde arvet etter sin far. Gården var på hundre mål og hadde et stort herskapshus der bryllupet skulle stå. Gården lå på en liten bakketopp rett over grenda Hjelle. Et lite sted nær Valdres, med nydelig natur. Men når stormen blåste opp var det ikke mange som ville være der. Låven var også klargjort til låvedansen med innleide musikere fra storbyen med fele. Mat og drikke var også klart, ”heimbrenten” var klar og dyrene var ferdig partert.
Det var bedt 225 til bryllupet, men de hadde mat til 500 dessuten var det så mange de trodde som kom. Og nå kom altså de første. Alle gledet seg som små barn, bortsett fra Gudleif som måtte betale får hele festen og var veldig bekymret for en surpomp av en lensmann som hadde regelrett gitt han bank sist gang.
De første gjestene var ”svigers” og en nervøs stemming bredte seg i både Gudleif, Gudrun og Magda. Ryktene sa at de hadde lopper også, så de fikk sove oppe i låven. Så strømmet gjestene på, bryllupet skulle i stå før dagen etter men de fleste gjestene kom denne dagen. Uten å være sikker regnet Gudleif med at det var vel en 270 gjester som var kommet.
Så kom endelig den store dagen alle hadde ventet så lenge på. Magda sto foran speilet og tok på seg bunaden sin, hun hadde 3 tjenere til å hjelpe seg. Hun hadde en helt ny bunad som hennes bestemor hadde sydd i en slags bryllupsgave, den var rød og hadde blomstret mønster på seg, med stakk og alt utstyr som kommer med en bunad. Siden hun skulle gifte seg hadde hun en krone på hodet, hun sto i speilet og bare så på seg selv så stolt var hun over bunaden.
Brudgommen satt sammen med forloveren sin som var dreng på gården på moen stubber litt bort fra hovedbygningen. Han hadde tatt frem lommelerken, tok en slurk og sendte den videre. Man kunne tydelig se at han var nervøs.
Alle reiste seg og Gudleif førte bruden ned til alteret, i kirka som lå rett ved gården. Man kunne se tårene renne på Magda, og Torstein var nok ikke lang fra tårnene han heller. ”Vi er samlet her i dag for å vie disse to sjelar..” Snøvler en ikke helt edru prest so tydligvis hadde fått smake litt på varene. ”Magda Gudleifdotter tek du denna karen til din….., i hel… hva var det som kom nå?” Sier presten samtidig som han infernalsk blar i mosebøkene for å finne noe vettug å si. Til slutt (med litt hjelp av forloveren) kommer presten seg gjennom alt som skal igjennom. Dermed var Magda og Torstein gift og med andre ord festen var et faktum.
Presten fikk æren å ta seg den første tåren. Maten ble satt frem av de mange tjenerne. Flere av gjestene hadde ikke spist på flere dager og alle var skikkelige sultne. Saltlaken som maten var lagt var en tanke for salt og for å få ned maten måtte man ha i seg en del øl og etter bare en time var den første kampen i gang. Det var grendas fisker som hadde tatt til en kommentar om råtten fisk og han trakk filetkniven stakk bare ned den eplekjekke minstesønnen fra gården. Da skulle minstemann beskyttes og da syntes klokkeren, kjøpmannen og veveren at de skulle beskytte fiskeren og de fløy i kamp med Gudleif og drengene. Det var ingen av dem som hadde tenk på å ha med seg kniver og fiskerens satt jo i gutten, så det hele endte med at fiskeren stakk av og de andre ble så slitne at de ikke orket mer.
Så var det tid for taler og da taleleder Guttorm var ferdig og da forloveren hadde sagt sitt var det Gudleifs tur: ”Gratulerer med dagen Magda, nå er du gift. Det vil si at jeg sparer masse penger når du flytter u…” Rekker Gudleif å få fram før Magda reiser seg og sier ”Ja men far da, jag skal ikke flytte. Torstein og familien hans flytter inn her på gården. Sa ikke mor?” Da bryter Gudleif sammen i tårer. Han er helt utrøsterlig. Gudrun kunne ikke la dette legge noen demper på festen og sendte alle ut i låven for å starte opp låvedansen. Da var det bare henne og Gudleif igjen i stor stua. Gudleif hadde inntatt en slags fosterstilling inne i et av stuens kroker og lå og gråt. Magda prøvde å trøste han, men det var ikke lett for henne han ville ikke engang ha en tår. Det eneste han hikstet var: ”Torstein MÅ dø, Torstein MÅ dø, hele familien hans MÅ DØ!” Og så sånn plutselig reiste han seg og ba kona hente alle drengene, mens han selv hentet alle jaktriflene. I tankene hadde han at Torstein skulle dø i en ”tilfeldig” slåsskamp, ansiktet hans var sprutrødt og blodårene var store som Midgardsormer.
Drengene kom og han fortalte dem hva de skulle gjøre. Hjalmar skulle provosere Torstein til kamp så skulle de andre komme og hjelpe han, de hadde selvsagt våpen og det hadde ikke Torstein. Hjalmar likte ikke dette noe særlig, det gjorde heller ikke Torsteins bestevenn og forlover. De blånektet da tok de andre drengene dem. De andre hørte slåsskampen og kom styrtende til alle samlet seg i en sirkel rundt dem. Så smalt det, Torstein falt i bakken. Et av geværene hadde gått og det var faktisk en ulykke. Torstein vrir seg i kramper og Magda står rett over han og gråter. Gudleif som ikke visste at dette var en ulykke skjønner hva han hadde gjort.
Torstein var død. Flertallet av gjestene som bare var kommet for å feste gikk tilbake til låven. Men Torsteins familie sto igjen, sammen med Magdas familie. Også Magdas tante som aldri helt hadde hvert seg selv etter at mannen døde var igjen. Hun stod og pratet med nesen sin uten at noen brydde seg betydelig om det. Alle gråt. Gudleif var helt borte og lagde kylling imitasjoner, skikkelig dårlige imitasjoner også.
Nå hadde lensmannen fått høre om bråket på gården og hadde sadlet sin uttrykningshest, den satt i full galopp opp bakkene mot gårdene. Da han endelig kom opp var både hesten og han sliten etter alle humpene. Andpusten og rød i ansiktet så han en død Torstein ute på gårdsplassen, Gudleif var på vei til å grave han ned. På en eller annen rar måte hadde han sneket han ut av huset uten at familien hadde merket det. Gudleif skjønte at han var i trøbbel og begynte å løpe mot skogen og fjellene som lå bak den grønne granskogen. Med Øyvind politi i hælene gikk det fort gjennom skogen.
I mens på gården hadde Torsteins far Olav hulket fram hva som hadde skjedd med sønnen, mange mente at bryllupet skulle avlyses. De verste festløvene ville forstsette. Dette var også vanskelig på en annen måte ingen var edru og mange skjønte ikke alvoret i dødsfallet.
Torsteins familie som var veldig engstelige og nervøse da de kom hadde drukket en del og var rett og slett fulle. De bestemte seg for å sove av seg rusen før de bestemte seg for hva de skulle gjøre. Gjestene hadde allerede glemt hva de ble fortalt og drakk og festet mer. Det var på kanten til et slagsmål til.
Akkurat det hadde ikke Gudleif tid til å bekymre seg over ettersom han løp i skogen med lensmannen i buskene rett bak seg. Han hadde tenkt seg til det gamle steinbruddet ved kanten av fjellet, der kjente han hver enn stein og hadde en god kjangs til å gjemme seg. Det som var problemet var at pulsen hans nærmet seg med stormskkritt 200. Øyvind var antagelig i bedre form, men også han pustet tungt. Lensmannen regnet med at bonden skulle stryke med snart og bonden trodde steinbruddet var like i nærheten, så begge hadde god motivasjon.
Det nærmet seg morgengry og ”svigersfamilien” våknet med en dundrende hodepine. Etter da tidens aspirin (altså en urteblanding med noe kumøkk) demret det hva som skjedde i natten mulm og mørke. De begynte alle å gråte. Det mest riktige var å gi Torstein en verdig begravelse uten den gale familien som de mente hadde drept. Kjapt pakket de og tok den døde kroppen med seg og dro tilbake til Kristiania der de kom fra og man hørte aldri noe mer fra dem.
Magda derimot var ikke så trist som man kanskje skulle tro. Hun hadde nemlig fått seg så mye å drikke at hun ikke kunne huske bryllupet. Dessuten våknet hun opp i høyet med lensmannens sønn. Han på en annen side var storfornøyd med fangsten. Gifte kvinner var jo ikke det letteste å få tak i. Det var ikke vondt ment av Magda som oppriktig talt trodde det var Olav junior hun var blitt gift med. De andre gjestene som også hadde seg noen skikkelig fyllekuler hadde jo også glemt hvem Magda var gift med, noen hadde jo en formening om at det var noen andre hun var gift med. Det var jo selvfølgelig udannet og hinte om noe sånt så de holdt kjeft. I stedet gjorde de klar til den siste dagen med festing og felene spilte nok en gang opp til dans.
Gudleif hadde i mellomtiden rukket å komme fram til steinbruddet og funnet et hjemmested. Der hadde han sovnet, det var på ingen måte noe sjakktrekk. Leifemann hadde dessverre et siste problem, han led av kronisk snorking stakkar. Så med en eneste gang han sovnet var det ikke noe problem for Øyvind og hente han fram fra gjemmestedet. Så bar det tilbake til gården. Nå var han rimelig fornøyd som endelig kunne få buret Gudleif inne
Da de kom tilbake til gården var liket blitt borte, og overmodig humret Gudleif: ”D e itte nu lik her nei, og utan lik ingan sak”. En av gjestene kom bort og gratulerte begge. Øyvind lurte fælt på hvorfor han ble gratulert, så fikk han hele saken slengt i trynet. Gudleif visste at hvis de ble ”svigers” så kunne ikke lensmannen arrestere han og det var jo fryktelig kjekt, så han jattet med. Øyvind bare stod der helt sjokket og stum, da kom Gudleif på at han kunne buktale og gjorde til stemmen til politimannen og buktalte på sitt beste med politidialekt: ”Jo takk skal du ha”. Og når til og med fraen gikk med på det var det jo ingen tvil, de var gift.
Så da var festen i gang igjen og de festet og drakk det siste døgnet. Alle koste seg, de klarte seg faktisk uten slåsskamper. Til og med Gudleif som måtte betale koste seg.
Det viste seg siden at spriten var gjæret feil og dermed ble dårlig. Magdas tante utviklet sinn sinnslidelse og pratet nå også med knærne sine. Lensmannen sto enda ute på gårdsplassen helt stum. Gudleif begynte å tjene penger på å opptre i bygdehus rundt om som buktaler. Og Øyvind junior Og magda levde lykkelig alle sine dager på lensmannskontoret.