Jeg så meg over skulderen. Var det skritt jeg hørte? Jeg satte ørene på stilker. Helt riktig, tunge skritt var på vei ned trappen. Rolige, tunge skritt. Jeg gjemte meg bak reolen. Her kunne ikke forfølgeren se meg, hvis han i det hele tatt kunne se noen ting da. Det kunne jo hende det var en mumie, og mumier har ikke øyne. Det hadde mammaen min fortalt. Jeg har alltid vært redd for mumier. Helt siden jeg så en film om mumier. Den var skummel.
Men nå sto jeg altså der, og gjemte meg for mumien som sikkert hadde mye bedre luktesans enn syn. Jeg prøvde å ikke stinke så mye, men det er det jo ikke lett og kontrollere. Skrittene kom stadig nærmere og nærmere.
Jeg satte meg stille ned, og ventet på døden. Skrittene hadde stoppet, men i stedet hørte jeg en slags snuse lyd, ja en sånn lyd som hunder lager når de lukter etter noe. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg.
”Nå er det ute etter meg,” tenkte jeg, ”Søren også. Jeg som bare er en 16 år gammel gutt, som ikke har begynt på videregående en gang. Jeg hadde jo hele livet foran meg, men så kommer det en mumie som vil spise meg opp. Og hva med Nikoline? Hun som jeg elsker, jeg fikk jo aldri fortalt henne det. Bare beundret henne på avstand. Huff, nå er det for seint,” jeg lente hodet mot veggen, og lukket øynene.
Snusingen kom nærmere, så nært at jeg fant ut at det bare var hunden til kameraten min, Geir Tore. Eller, kamerat og kamerat. Jeg pleier å henge med han, men hadde det vært opp til meg, hadde jeg ikke gjort det. ”Åh, Lucky, korfor skremte du meg sånn?” Hunden var svart og lilla, fordi hun hadde rullet seg på noe maling Geir Tores søster hadde sølt da hun skulle male rommet sitt. Hun var bare 5 år, og skulle alltid gjøre ting selv, så der har du forklaringen.
Nye skritt kom i trappen. Litt lette, joggende skritt. Jeg mannet meg opp, og tenkte: ”Hvis det é en mumie no, har eg en fryktinngytende, svart og lilla hund som kan skremm’an.” Jeg reiste meg, og gikk frem fra den mørke kroken bak reolen. Det var Geir Tore. Han hadde snøfnugg i håret, og pustet og peste: ”Sorry, eg var på vei til deg, og så kom gamle fru Nilsen, og så begynte hon og preike, og du vet hon, hon preiker veldig mye, og så stakk Lucky. Hun ble nok skremt av stanken.” Han sa alt dette veldig fort, og pustet enda litt til. Snakk om hvem som prater mye! Jeg sa, ok, det gikk helt greit. Geir Tore spurte om hva jeg gjorde her nede? For hva gjorde jeg egentlig her nede? Jeg leitet etter tegnesakene jeg hadde stuet vekk i boden for noen år siden, men det kunne jeg ikke si til han. Han var for kul til å tegne, jeg måtte finne på noe annet.
”Eg leitar etter mumiar, ska du være me?” sa jeg isteden. Det var det første som poppet opp i hodet mitt. Han så på meg, og brast ut i latter. Han hadde en evne til å le, særlig av meg, og jeg likte det ikke. Lucky skottet opp på meg, og så på meg med de blanke øynene sine. Kanskje hun forsto?
Geir Tore så på meg med et hånlig blikk: ”Leite etter mumier? I en kjeller i utkanten av Bergen by? Sikker på at du ikke bør leite litt lenger sør… Egypt kanskje?” Han lo av sin egen vits. Jeg latet som jeg lo jeg også. Men jeg kunne ikke si sannheten! Han ville ha ledd enda mer hvis jeg hadde sagt det. Nei, det kunne jeg ikke si.
”Eg køddet,” sa eg og lo litt til. Det var en falsk latter.
”Ja, så ka gjør du her då?” spurte han igjen. Nå begynte han å irritere meg. Hvorfor måtte han komme akkurat nå? Han kommer aldri til å gi seg med å spørre.
”Jeg leiter etter den gamle gitaren til morfar, selvfølgelig!” Jeg var lettet over at jeg kom på den. Den sto i boden vår, det visste jeg. Morfar hadde snakket om den mange ganger, og om den gangen han kappet av seg fingrene på fisketur. Nå hadde han bare to fingre på den venstre hånden, og tre på den høyre. Så han kunne ikke spille lenger, og ville at jeg skulle begynne i stedet. Det er vel alltid slik at folk vil at sine avkom skal gjøre ting som de aldri fikk gjort. Bli god i ting de aldri mestret. Ha et bedre liv.
”Trodde du hatet den, eg,” sa Geir Tore litt spørrende. Jeg hadde prøvd å spille på den én gang, men det gikk ikke så veldig bra. Jeg har liten konsentrasjonsevne, så det ble til at jeg måkte den ned i boden. ”Sa ikkje du at du skulle kast’an då?”
”Mamma mente at eg kanskje kunne få sansen for gitarer når eg ble litt eldre, eg var jo bare 10 år då eg prøvd’an. Så hon satt’an i boden i steden. Kanskje det går bedre no?” Jeg var lettet over forklaringen min. Den var god.
Det så ut som Geir Tore gikk fem på, og jeg begynte å leite etter nøklene mine. Hvis jeg ikke tok helt feil, hang det en bodnøkkel på nøkkelknippet mitt. Og det gjorde det.
Vi gikk igjennom den mørke gangen, og kom snart til bod 133.
Jeg kunne så vidt skimte de mange hyllene som dekket veggene inne i boden, så jeg skrudde på belysningen som besto av en gammel lampe i taket. Det så ut som den hadde tenkt til å falle ned. Jeg pekte på den advarende, og sa at den bare fikk holde seg på matten. Geir Tore lo av meg igjen. Irritert begynte jeg å leite.
Jeg er ikke god til å leite. Jeg kunne aldri ha blitt med i røde kors hjelpekorps. Jeg ”suger” i å leite, som det heter. Men en gitar er relativt stor, så den er ikke så vanskelig å finne.
Der var den. Den lå øverst på hyllen, under mange gamle fille ryer. Jeg kunne skimte den brune kassen der oppe. Så var det om å gjøre å få tak i den. Jeg hørte Geir Tores latter mens jeg klatret oppover hyllen. Men jeg brydde meg ikke. Jeg brydde meg ikke, hører du!?! Eller gjorde jeg det? Jeg ble svimmel av høyden. Jeg har alltid hatt høydeskrekk, selv om jeg har sagt at jeg ikke har det. Men jeg har det. Mye. Fingrene mine nådde gitaren, og i det gikk jeg og den i golvet. Det gjorde vondt.
Da jeg våknet, sto mamma over meg. ”Går det bra med deg?” spurte hun, ”hvis du har hjernerystelse må du ikke sovne!! Ikke sovn, vennen.” Jeg greide ikke snakke, jeg følte meg bare dum. Dum fordi jeg hadde trynt, og dum fordi min mor sto over meg, varm og kjærlig, og dummet meg ut foran Geir Tore, idioten over alle idioter. Det var hans feil. Hadde det ikke vært for at jeg måtte finne på det med gitaren, hadde jeg ikke måttet klatre, og hadde jeg ikke trynt, og da hadde ikke jeg fått vondt, og da hadde ikke mamma måttet stå over meg, varm og kjærlig, og dummet meg ut. Jeg lå på golvet i boden. Det var kaldt. Jeg svimte av igjen.
Neste gang jeg våknet var jeg på sykehus. Det var ikke noe vits å spørre: ”Hvor er jeg?” slik som de gjør i alle filmer når de havner på sykehus. Jeg skjønte hvor jeg var, selv om jeg hadde skallebank som bare søren. Jeg er nemlig ikke dum. Men skuespillere er jo ganske dumme som oftest, så da er det ikke rart om de spør hvor de er selv om alt de ser er hvite vegger, som omringer folk med hvite fjes, som bekymrer seg over om det går bra med dem. Så kommer det folk i hvite frakker, med hvite blokker der de skriver symptomer og andre interessante ting som er lure å skrive ned hvis man skal finne ut hva som feiler folk, slik at de kan bli friske og dra hjem og spise is og kose seg. Men nei, skuespillerne må si: ”Hvor er jeg?” De kan jo bare legge to og to sammen, og finne det ut. Jeg er ikke dum, hører du!?!
Mor står over meg igjen, varm og kjærlig. Ansiktet hennes er hvitt, jeg ser bekymring i pannen hennes. Geir Tore er ikke der. Det er jeg glad for. Han har sikkert dratt hjem for å spise en bedre middag, kanskje litt is til dessert. Jeg får nok ikke is i dag, ikke annet enn den isen som de må legge på hodet mitt i ny og ne. Jeg falt rett på bakhodet, et kritisk punkt. Jeg kunne dødd, eller i det minste fall blitt dum, men jeg er ikke dum, hører du?!?
Mor spør om det går bra, eg svarer at det ikke gjør det. Jeg ser enda flere tegn til bekymring, ikke bare i pannen hennes. Hun brister ut i gråt. Jeg ser fjeset til pappa i vinduet. Han flyr. Han har små vinger, og flyr som en engel mellom snøfnuggene. Han vinker til meg. Jeg vinker tilbake, og roper på han. Mamma snur seg, jeg blir borte igjen.
Jeg ser pappa igjen. Han er i hodet mitt. Han smiler. Jeg har aldri sett han før, men jeg er sikker på at det er han. Mamma har vist meg bilder, mange bilder. De er gamle, fargene er blasse. Det er som en gammel film. Mamma har sagt at pappa er død. Er jeg i himmelen jeg også? Jeg kjenner etter, og prøver og åpne øynene, til ingen nytte. Jeg vil nå pappa, men han er så langt vekke. Han flyr stadig lengre og lengre unna meg. Snart er han borte i snøføyken.
Jeg aner ikke hvor lenge jeg var vekke, men nå er jeg tilbake igjen. En mann i hvit frakk kom og ville sjekke meg. Jeg vurderte å spørre han hvor jeg var, bare for å irritere. Han spurte i stedet meg mange dumme spørsmål, og jeg svarte med den sløve stemmen min. Han skrev på den hvite blokken sin. Mamma var våt av tårer. Da doktoren var gått, så jeg Ham.
The one.
Han satt i stolen borti kroken av rommet.
Han var stille.
Han var lys levende.
Han hadde ingen vinger.
Han var ingen engel.
Det var ingen drøm…
Navn: Hans
Alder: 16
Er ikke dum. Innesluttet. Høydeskrekk. Vill fantasi.
Liker: Is
Hater: Geir Tore, men vil ikke si det
Foreldre: Bor hos moren, faren stakk av da han var liten. Moren har sagt at faren er død.
Geir Tore:
”Tøff” fyr, preiker mye
Moren:
Varm og kjærlig, grinete
Faren:
Stakk av da Glenn Anton var liten. Kom tilbake da han havnet på sykehus.