”I gode og onde dager til døden skiller dere ad,” heter det i viingsritualet i den Norske Kyrke. Er ideen om eit livslangt ekteskap gyldig i vår tid?
Etter andre verdskrig var Noreg i ein dårleg forfatning. Landet skulle byggast opp igjen. Vi samla familiane til innsats, vi giftet oss og fikk mange barn, jobba dugnad og hørte radio. Om man ser på denne tida frå nittigårenes perspektiv, ser oppbyggingstida ut som ein god tid med familielykke og samhald. Slitet satt nok sitt preg på kvardagen, men det gjorde samhaldet og familielykka også.
Økonomien, samfunnet og ikkje minst moralen bland folk sata familien i sentrum. Man klarte seg ikkje aleine, men om men om man haldt saman kunne man klare kva som helst. Og ein av de tinga man klarte var å bygge opp økonomien. Frå sluten av 40 åra og framover pekte alle piler opp og frem. Levestandarden økte til nye og ukjente nivå for så godt som alle i samfunnet. Man hadde nå alt man trong for eit godt liv saman med familien, men mye vil ha meir, det fans noe anna man også ville ha. Man ville ha seg sjølv, og man begynte å lete.