Han var ikke lenger den samme gamle, glade Lars der han lå nærmest bevisstløs i sengen. Hadde man ikke visst bedre, hadde man sikkert fått det for seg at han var i koma, så borte var han. Hadde det ikke vært for musikken, den eneste vennen Lars hadde igjen, som ljomet igjennom rommet, kunne han kanskje ha vært borte for godt! Foreldrene hans hadde prøvd alt, men de klarte ikke å få ham til å snakke, de kunne bare vente. Han spiste i alle fall, det kunne de prise seg lykkelig for. Foruten det, virket det som om han ikke ville leve. Det hadde de helt rett i. Hadde det bare vært han.
Lars svevde i en helt annen verden, på en planet langt, langt vekke. Han følte han hadde havnet i et stort sort hull. Han hadde null peiling på hvor han var, og hva han gjorde der. Det var kun han, og musikken, ellers var det helt tomt, bekmørkt rett og slett, og han følte seg skikkelig alene. Savnet spiste ham opp fra innsiden, glefset store bit, slik at smerten gjennomtrengte hele kroppen. Men hva var denne smerten for noe rart? Et ondskapsfullt romvesen på desperat jakt etter mat kanskje? Han skjønte absolutt ikke en verdens ting.