Så godt for folk,
Som folk sier,
det er ølet ikke;
jo mer en drikker
dess mindre kan en
styre sitt vesle vett.
Jeg er kvalm. Hodet mitt dundrer og jeg presser puta hardt over hodet mitt. Men det er ikke min pute! Hvor er jeg? Det lukter rart, en slags søtlig lukt jeg aldri har kjent før. Nedenifra hører jeg ukjente stemmer, en dame som synger og en jente som ler. Jeg presser hodet mitt enda hardere ned i madrassen, prøver å stenge alt det ukjente ute. Jeg må finne ut hvor jeg er. Masse tanker, som jeg ikke klarer å sortere, flyr rundt i hodet mitt og bilder flakker fram og tilbake. Jeg kniper øynene hardt sammen, prøver å huske.
Jeg husker at bestevenninna mi Emilie dro meg med på fest til kjæresten sin, Anders. Jeg ville egentlig ikke være med, for jeg liker ikke fester. Bare masse alkohol og fremmede mennesker. Jeg liker ikke fremmede mennesker, de er skumle. Da må jeg snakke med dem og de kommer til å synes jeg er dum. Jeg foretrekker å være usynlig.
Det var mange mennesker der og jeg kjente nesten ingen. Det var masse flasker og korker over alt. Musikken dunket og menneskene danset og lo. ”Ikke bare stå der da, Martine”, sa Emilie. Ta deg en pils, dans og kos deg!” Jeg var redd, ville helst gå.
Jeg satt meg ned i sofaen ved siden av en fremmed gutt. Han hadde langt, brunt hår, satt opp i en hestehale. Jeg liker ikke gutter med langt hår, men egentlig var han ganske pen. Han hadde store grønne øyne og var litt mørk i huden. Han smilte til meg. Jeg presset fram et lite, sjenert smil tilbake. ”Ærru avholds?” spurte han. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, bare så meg om etter Emilie. ”Hei, ta deg en pils’a! Jeg har alt for mange!” Han rakte meg en boks ringnes og jeg turte ikke gjøre annet enn å ta imot. Ville ikke virke helt utafor. Jeg åpnet boksen og tok en slurk. Det smakte vondt, men jeg latet som jeg likte det. ”Chris her!” utbrøt han og strakte meg hånden. ”Hei...” ”Har’u ikke no navn?” Jeg rødmet. ”Eh, jo da. Jeg heter Martine.”
Vi pratet lenge og jeg fikk masse øl. Jeg følte meg litt svimmel ettterhvert, men på en god måte. Plutselig hadde jeg det kjempegøy! Musikken som jeg bare syntes var støy for litt siden, var plutselig kjempefin! Jeg pratet i vei med Chris uten å være sjenert i det hele tatt! Var det dette jeg hadde vært så redd for? Ingen fare, jeg hadde jo alt under kontroll, mer enn vanlig. I hvert fall føltes det sånn. Jeg følte at Chris likte meg. Ingen gutt har noen gang likt meg, bare i dagdrømmene mine. Han strøk meg over det lange, lyse håret mitt og så meg dypt inn i øynene. Han smilte, og det var det peneste smilet jeg noen gang har sett. ”Du er så pen”, utbrøt jeg. Han lente seg sakte mot meg og ga meg et forsiktig kyss. Han luktet godt, smakte godt, alt var bare fint!
Emilie kom bort til meg og sa hun måtte prate med meg om noe. Jeg ga henne et stygt blikk. ”Jeg venter her”, sa Chris. Emilie tok meg i hånda og dro meg gjennom mange dansende jenter i korte skjørt og små topper. Selv kler jeg meg aldri sånn, bukser og gensere uten utrigning er fint. Hun dro meg inn på kjøkkenet og kastet ut en gutt og en jente som sto innerst i rommet og klina. Kjøkkenet var bare et stort rot av øl og spritflasker, og jeg holdt på å tråkke i masse oppkast som lå på gulvet. Jeg ble kvalm av lukten. ”Prøv å ikke bry deg om det”, sa Emilie. ”Jeg bryr meg vel ikke om det. Det eneste jeg bryr meg om er at du har dratt meg ifra den eneste gutten jeg har hatt, og noen gang kommer til å ha en sjanse på!” kjeftet jeg tilbake. ”Det er det som er problemet, Martine! Alle har sjans på han! Du aner ikke hvor mange jenter han har lurt med seg til sengs, bare hold deg unna!” ”Problemet er at du ikke unner meg noe! Chris er den snilleste personen jeg noen gang har møtt!” skrek jeg og løp ut av rommet.
Jeg løp bort til sofaen der Chris satt og ventet som han hadde lovet. ”Hva er det?” spurte han, og så ut som et spørsmålstegn. ”Bli med ut” peste jeg. Sinnet kokte inni meg. Emilie fikk det alltid som hun ville. Hun var pen, populær og alle likte henne. At hun ikke kunne unne meg dette, tenkte jeg. Jeg syntes hun var en skikkelig dårlig venn! Jeg stormet ut døra med Chris hengende på slep. Tårene presset på. Fra det ene øyeblikket der alt var bare bra, ble alt snudd på hodet og jeg hadde det bare helt forferdelig! Jeg ville ikke la en dust venninne ødelegge denne sjansen, så jeg grep tak i Chris og begynte å råkline med han, mens jeg visste at Emilie så oss. Jeg følte meg så sterk på en måte. Jeg hadde vunnet. Chris stakk hånda under genseren min. Han kysset meg nedover nakken. En del av meg sa ”Hva er det du driver med, Martine? Du skulle hørt på Emilie!” Men jeg klarte ikke si nei nå. Det føltes jo fint på en annen måte og! Jeg hadde jo ikke kysset en gutt før en gang!Plutselig stoppet han. Jeg hørte dunkingen av bassen innenifra og merket at jeg begynte å fryse. ”Hva er det?” spurte jeg. ”Jeg må gå”, svarte han. Blackout...
Jeg husker ikke mer! Konsentrer deg nå Martine, konsentrer deg! Gikk han? Ja, men en annen kom ut før han dro. Jeg husker at jeg klina med han og, men hvem var han? Kanskje Chris kom tilbake!? Jeg husker ikke, husker ingen ting! Bildene flakker fram og tilbake, men de gir ingen mening! Jeg klarer ikke fokusere. Den søte lukten, den harde sengen, de ukjente stemmene, hvor er jeg? En redsel farer igjennom meg, men jeg vet ikke hva den betyr. Jeg setter meg opp i sengen, den knirker. Jeg oppdager en liten blodflekk på lakenet. Blod. Bildene begynner å sortere seg. Jeg gikk opp på et rom med han, det var mørkt og han luktet røyk. Vi gikk litt for langt tror jeg. Blod. Å herregud! Jeg hadde sex! Og jeg aner ikke med hvem! Plutselig banker det hardt på døra og jeg skvetter himmelhøyt. Jeg beveger hodet sakte fram fra puta. En høy skikkelse kommer inn i rommet og sier med en dyp stemme: ”Du må gå. Dette har aldri skjedd!” Anders? Faen, jeg må spy!