Katarina og Kristoffer så på hverandre, de visste ikke helt hva de skulle gjøre, de hadde røyka mye nå. I starten var det bare litt, men nå ble det mye, alt for mye. Snart ble de også foreldre, kanskje en liten stund, så kom vel barnevernet og tok fra dem den lille skapningen. Den lille gleden de hadde i livet sitt.
Katarina bodde hjemme hos foreldrene sine, et ordentlig hjem, men hun ble mobbet av de andre, det var ikke sånn på barneskolen men når ungdomskolen begynte da ble alt feil. Katarina fikk ikke så mange venner, hun var bare ikke så sosial, hun hadde kanskje trengt de da, men hun ville ikke innrømme det, foreldrene maste, de trodde kanskje det ble bedre, men det ble et press og et evig mas. Katarina lyste opp hver gang noen nevnte at det bare var ett par måneder igjen av skolen, hun gledet seg til videregående, de andre gruet seg men Katarina gledet seg mer enn noen annen. 15 år tenkte hun, Kristoffer så på henne, ”vi skal klare det vet du jenta mi, vi trenger bare hverandre, så skal babyen vår få en fin oppvekst” ”men jeg har dårlig samvittighet, jeg har jo ødelagt babyen med all hasj røykingen”. Det ble stille mellom dem, siden 8 klasse hadde hasjinga vært en lett utvei, en dyr men hadde man de rette kontaktene gikk det bra, det hadde vært den beste rusen og gleden, de gikk i samme klasse, skulket de samme fagene, så lenge de hadde hverandre og litt hasj fungerte de som andre. I en gledene rus hadde de gått litt langt, lengre enn de trodde, for nå skulle de bli foreldre, de hadde bestemt seg for å beholde babyen, de skulle bli flinke foreldre, akkurat som andre. Det var bare en nydelig drøm.