Tarjei ble født i 1897 og døde i 1970. Han var en av de mest sentrale og internasjonalt best kjente prosaforfatterene i etterkrigstida i Norge. Han ble flere ganger aktuell til Nobel Litteraturpris. Han debuterte med mange samlinger i alle slags former.

 

Et skifte i forfatterskapen forårsaker at han havner innenfor norsk modernisk prosa. Den senere prosadelen av forfatterskapen kan deles i to grupper. Den første inneholder tydlige symbolske romaner, den andre realistiske romaner med et symbolmønster som ligger under handlingen. De fleste handler om kampen mellom konstruktive og destruktive krefter i menneskesinnet, og angst og ensomhet er et gjennomgående tema. Han fikk Nordisk råds litteraturpris og ga ut flere novellesamlinger, og til slutt slutta han seg til det modernistiske gjennombrudet innenfor etterkrigslyrikken.

 

Diktet ”Vise” ble gitt ut i samlingen Kjedene som kom i 1946.

 

I diktet bruker han de fire årstidene til å symbolisere stadiene i livet. ”Vise” handler om kjærligheten, døden og hvordan alt må ta slutt en gang. I den første strofen risser de inn sin kjærlighet til hverandre i barken på et tre. Et tre har en høy levealder. I andre strofe skriver de med ”kol” på en vegg. Skrifta vil stå en stund, men ikke lengre enn bokstavene i treet. Dette symboliserer at de ikke er nyforelska lengre, men at de fremdeles er veldig glad i hverandre. I den tredje strofa risser de inn kjærligheten til hverandre på isen. Isen vil smelte ganske snart. I den siste strofen blir det hugga et navn inn i en gravstein. Stein varer evig.

 

I ”Vise” kommer det tydelig fram at Tarjei Vesaas vil vise at uansett hvor godt det (kjærligheten) er, vil det altid ta slutt.

 

I de tre første strofene skriver hovedpersonene kjærligheten til hverandre inn på forskjellige steder. I den siste strofa skriver den ene av de sin sorg inn i en gravstein. Med dette symboliserer Vesaas at den ene av de to er død. Som jeg sa; De fire strofene i diktet viser hvordan kjærligheten utvikler seg og at samme hvor godt noe er, vil det alltid ta slutt. Følelsene er sterkest på våren i begynnelsen av livet, i den fasen de er forelska. Senere går forelskelsen over i noe dypere. En stabil kjærlighet og et nært vennskap mellom de to personene. I det siste stadiet går en over i sorg.

 

Tarjei bruker mange ”symboliseredne” ord når han skriver. Dette for å få fram hvor mye denne visen/diktet kan fortelle. Selv om den er liten og enkel, fire små strofer, så klarer han å fortelle veldig mye.

 

Han bruker ikke mange gjentagelser. Kun ett jeg kunne se og det var ”namn” han brukte det fire ganger, i alle strofene, som jeg viser på tegningen nedenfor.

 

Tarjei Vesaas understreker livets gang i diktet "Vise". Valet av tittel kan kansje komme av en vise som kan synges om og om igjen, Siden diktet generelt sett ikke refererer til noen navn, men bare et sted (Venetjønn og Sæterstoga).

 

Diktet har en fast diktrytme. Diktet har fire strofer med fire verselinjer. I vers en og to, rimer strofe en og tre og også to og fire på kvarandre.

I vers tre så rimer bare strofe to og fire, mens i vers fire er det ingen.