Det var en gang i Krarup kro en pike som het Karen. Slik starter den kjente novellen ”Karen” av Alexander Kielland, Kielland selv vokste opp i rikdom, og festet mye. Kielland er en av Norgeslitteraturens mest kjente diktere, og i løpet av de ti årene han var aktiv som forfatter skrev han en rekke noveller og ni romaner. I all diktningen hans skriver han realistisk, han tar opp problemer som embetsmenn, kirkens makt, kvinneproblematikk og ellers det meste andre som følger med den realistiske diktningen. I denne novellen, Karen, er det akkurat kvinnesaken som taes opp.
Den konkrete handlingen i teksten tar for seg tre forskjellige historier, i tillegg til hovedfortellingen om Karen får vi også høre om vestavinden, og om reven sin jakt på haren. Karen er ei arbeidssom jente eller pike som Kielland selv formulerer det. Hun er vakker. Hun jobber på en kro som serveringsdame, og gjør aldri feil, vi får beskrevet hvordan hun går rundt i lokalet og serverer, tar bestillinger osv uten å gjøre en eneste feil, helt til postføreren ankommer, da gir hun plutselig ut feil til mange samtidig og forsvinner en stund. Karen har nemlig et forhold til postføreren. Karen finner etter hvert ut at Anders er gift, og at hun selv er gravid. Slik avslutter Kielland novellen.
”(…)Men da manglet det to forundrede øyne i Krarup Kro og en blå hverdagskjole, som var blitt altfor trang. Og kromannens kone klynket mer enn noen sinne; hun kunne ikke forstå det,- ingen kunne forstå det, unntatt Anders postkar – og en til. –
-Men når gamle folk ville gi ungdommen en riktig alvorlig advarsel, pleide de gjerne å begynne slik: ’Det var en gang i Krarup Kro en pike, som het Karen-’”
Haren og revens historie er en parallell til Karens og postmannens historie, Karen og Haren er ikke så smarte, mens reven og postmannen er slue rovdyr som sniker seg rundt, og prøver og lure de søte små dyrene. Forskjellen er at haren kommer seg unna, og Karen gjør ikke det.
Vinden derimot setter stemningen i novellen, den pisker opp situasjonen og farer rundt i landet. Vinden setter også tidene i novellen når den snur til nord, øst, sør og så tilbake til vest igjen skjønner vi at det har gått en stund siden historien utspilte seg.
Personene i novellen er Karen og postmannen, det er andre personer i teksten òg, men ingen av relevans.
Karen er en pike, stille og synes aldri å forhaste seg, hun er spinkel, liten, alvorlig, stille og ganske ung. Karen er pliktoppfyllende, og en skikkelig god serveringsdame. Hun virker ikke som om hun har noen bekymringer, selv om vi fort oppdager at det ligger noe under overflaten. Som en hvilken som helst annen ungpike forelsker hun seg, men har uflaks, og blir lurt til sengs, sannsynligvis flere ganger, av postføreren.
Postføreren derimot får vi følelsen av at er en del eldre, Anders er ikke noe skummelt navn, og kanskje er ikke han heller så skummel, men Anders har en hemmelighet ovenfor karen, han er jo gift. Gift med to barn. Anders er reven i historien, han som jakter òg lurer, for alt det vi vet er det godt mulig at han har elskerinner i andre tettsteder òg. Tidlig i novellen ser vi at Anders har en sjef, som beordrer han til å kjøre fortere. Dette kan symbolisere at Anders ham selv ikke har det så lett han heller.
Historien utspiller seg i Danmark, ute på landet. Dette er før bilene ble utbredt, men etter det danske postvesenet ble opprettet i 1624, men er sannsynligvis skrevet i hans egen samtid. Miljøet er satt til landet, til Krarup Kro, en plass som i og for seg høres ganske koselig ut. I denne kroen møter vi folk fra mange forskjellige samfunnslag, blant andre bønder og fiskere.
Fortelleren er allvitende, og forteller om det han ser, han vet ikke hva som skjer i hodene til folk bortsett fra det som kan observeres fra utsiden. Dramaturgien er spennende, og veksler mellom de tre historiene, allikevel er den kronologisk, og tar oss fra a til b.
Symbolikken i novellen er til tider slående, vi ser selvfølgelig likhetene mellom Karen og haren, og tenker at Haren slipper unna, Karen og haren rimer til og med. Reven er muligens Anders, og beskrivelsen av harejakten sier seg jo selv at egentlig er beskrivelsen av en annen jakt. I historien om vinden finner vi dette sitatet:
”(..)var det så vidt den kunne få opp portene til reisestallen. Men opp for de, og vinden fylte det store rommet og trengte opp kjøkkendøren som sto på klem. Og til slutt ble det et slikt press av luft at portene i den andre enden av stallen også sprang opp, og nå for vestavinden triumferende(…)”