Diktet "Vær utålmodig menneske!" av Inger Hagerup ble gitt ut i 1947, altså et par år etter vår tids største katastrofe hittil; andre verdenskrig. Hagerup tar her for seg hvordan verden bør utvikle seg etter de to store krigene, og hvor galt alt kan gå hvis vi ikke stopper opp en stund og tenker oss om. Hun har nok spesielt de to tragiske atomprøvesprengningene amerikanerne utførte mot de to japanske byene Hiroshima og Nagasaki i 1945, i bakhodet.
Diktet har ikke en hovedperson - det brukes en generell, fortellende form der mennesket er personen i sentrum av begivenhetene. Når Hagerup skal snakke om mennesket i subjektiv form, bruker hun det generelle vi. Siden hun også er et menneske, så er vel egentlig det bare naturlig. Når hun samtidig referer til "dem" om folkene i verden som ikke greier å stoppe opp for å se an forholdene og eventuelt gjøre noe med de, så er det enkelt å se at hun vil ha leseren på sitt "lag" i denne saken.