Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Mat...og sånn!

Mat...og sånn!

Et dikt om hvordan det er å kjempe mot seg selv og maten!

Sjanger
Dikt
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.02.2004

Mat…og sånn!

 

Hva gjør man når man kjenner at man må spise?

Må spise!

Selv om man ikke er sulten…

Må spise noe!

Et eple. Eller en kake…eller tre?

Jeg får alltid så dårlig samvittighet…

 

Hvorfor er speilet oppfunnet?

Og øynene?

For ikke å snakke om badevekten…

Det er dumt å kunne se på seg selv.

Se at magen er stor, og at kroppen ikke er slik den skal være.

Ett halvt kilo for mye…

Ikke bra…

 

Hvor kommer alle tankene fra?

Og hvorfor begynte jeg å spise mindre?

Jeg var ikke fet.

Ikke tykk…

Bare litt lubben!

Plutselig var jeg aldri sulten når vi skulle spise kveldsmat.

Dessert var ikke noe godt lenger.

Hvis noen spurte hadde jeg alltid spist hos venner…

 

Hva fikk meg til å tenke slike tanker?

Venner?

Foreldre?

Nei…

Måtte bare bli litt tynnere.

Hadde alltid fått høre at jeg lignet på mamma.

Samme kroppsbygning!

Og hun var jo ikke tynn akkurat.

Og alle bildene…

Jeg var en…en klump!

 

Jeg spiser mye mat.

Veldig mye mat.

Men noen ganger glemmer jeg å få dårlig samvittighet…

Glemmer å stoppe i tide.

Men jeg stikker ikke fingeren i halsen.

Jeg løper ikke til jeg svimer av.

Jeg får bare dårlig samvittighet…og tenker at jeg må spise mindre.

 

Jeg hater tankene.

Jeg virkelig HATER det at jeg begynte med denne galskapen.

Maten er min beste venn og min verste fiende.

”Litt for stor mage, litt for mye kake…må ha bare ett stykke til…”

Jeg kan ikke tilgi meg selv for det jeg har forårsaket,

og jeg er overbevist om at jeg ALDRI kommer til å bli kvitt frykten for å bli tykk.

ALDRI!

Den kommer til å følge meg resten av livet.

Denne frykten er så uendelig mye verre enn all annen frykt.

Frykten styrer meg!

Og den styrer meg feil veg!

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil