Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Vennskapets pris

Vennskapets pris

Sjalusi og vennskap

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
05.02.2004
Tema
Vennskap


Ingen sa noe. Alle var stille. Men det var ikke bare stille. Det var altfor stille. Det var så stille at man kunne høre alt. Penner som skrev, hjerner som knirket. Ark som ble skjøvet og bladd. Elever som pustet og sukket tungt.

 

Pultene stod ikke i orden. De var blitt flyttet på. Klasserommet var fullt. Det ene vinduet på den andre siden var åpent. Ute var det sol, det var varmt, og våren hadde kommet. Midt i skolegården var det to store trær. De stod der og gledet seg til sommeren. Da skulle pynte seg med sine grønne blader og vise seg frem. Nå var det ingen som la merke til dem, men om sommeren ville alle elevene skynde seg for å få sitte i nærheten, for da ville trærne gi oss skygge. Ved trærnes røtter var det sprunget ut noen blomster. Et fint tegn på at våren var på god vei. De gledet seg også til sommeren. Det gjorde alle.

 

Rett ved vinduet satt hun. Ja, der satt hun. Mens alle satt og strevde og stresset satt hun der uten bekymringer. Hun satt og skrev, så ikke opp. Hun satt der og kunne alt. Snart var hun ferdig. Noen dager etter ville hun få en sekser. Og jeg, jeg kom til å sitte her hele dagen og kom ikke til å få mer enn en treer, om ikke dårligere. Alle ville ignorere meg, og bare bry seg om henne. Fordi hun hadde fått en sekser.


 

Det hadde ikke alltid vært slik. Før var det ingen som brydde seg om hvor flink jeg var, før likte alle meg. Før var det ingen som ignorerte meg, men det var før, det. Før hun kom. ”Hei jeg heter Anja”, hadde hun sagt. ”Jeg er 16 år gammel og singel”. Da hadde alle guttene begynt å le. Singel?!, tenkte jeg. Hvorfor i all verden hadde hun sagt det? Jeg visste det fra første dag at hun kom til å ødelegge for meg. Hun var høy, slank, pen, og hadde helt utrolig fine brune øyne. Jeg var ikke stygg jeg heller. Men hun var penere. Absolutt. Hun hadde satt seg ved siden av meg, og som vanlig hadde min pult vært omsvermet av gutter. Men denne gangen var det en annen grunn. Det var ikke meg, men henne de stod der for. Det var bare helt tilfeldig at pulten min var ved siden av hennes. Til og med i gym hadde hun ødelagt for meg. Jeg hadde alltid vært den beste jenta i gymmen, men det tok hun fra meg. Hun var bedre enn meg i alt.

 

Jeg så meg rundt. Hun hadde gått, de fleste hadde gått. Jeg så på klokka. Det var bare en halv time igjen, og jeg hadde ikke fått gjort noen ting. Jeg hadde brukt all tiden til å tenke på hvordan livet mitt hadde forandret seg de siste seks månedene. Det var på tide å gjøre noe. Men hva?

 

Jeg la fra meg pennen, fòr ut. Jeg løp til busstoppet og håpte på at hun ikke hadde gått. Jeg løp alt jeg kunne, men bussen kom før meg. Nå måtte jeg legge inn den siste innspurten for å rekke bussen. Heldigvis ventet bussjåføren på meg. Jeg fortet meg inn og betalte. Jeg så meg rundt. Bussen var full av eldre folk som så stygt på meg. Sikkert fordi de måtte vente noen ekstra sekunder. ”Hva faen glaner dere på?”, spurte jeg sint. ”Drittfolk”, mumlet jeg.

 

Nå så jeg Anja. Hun satt alene og smilte. Hun smilte til meg. Men det var ikke et smil av den snille sorten. Nei, det måtte være et tegn på at hun syntes jeg var teit. ”Hvorfor gliser du så jævlig?”, spurte jeg. ”Nei, bare smiler jeg”, svarte hun, fremdeles med et smil om munnen. ”Får jeg ikke lov til å smile heller nå da?”, spurte hun spydig. Det tok kaka. Jeg begynte å skjelle henne ut. Vet ikke hvor ordene kom fra, men de bare strømmet ut. Jeg sa mye. Mye som jeg angrer på, mye hun ikke fortjente å høre. Ting som ingen kan fortjene å høre. Jeg var frekk. Jeg må ha hatet henne av hele mitt hjerte. Men hun sa ikke noe. Ingenting. Alt ble stille. Jeg så henne inn i øynene. De pene brune øynene hennes ble på en måte tåkete, og en tåre rant ned kinnet hennes og laget en våt flekk på den hvite buksa. Så kom ei tåre til, og enda ei. Det kom flere. Hun begynte å gråte. Bussen stoppet.

 

Hun reiste seg og gikk ut. Jeg fulgte etter. Vi stod der og så på hverandre et lite øyeblikk. Bussen kjørte forbi og jeg ropte til henne: ”Håper du dør!”. Nå begynte hun virkelig å gråte. Tårene rant i det hun løp bort fra meg. Hun skulle krysse veien da hun så seg over skulderen og møtte blikket mitt. Noe mer fikk hun ikke gjort.

 

Jeg satt og så på foreldrene hennes. Moren gråt, mens faren prøvde å trøste henne. Jeg kunne se at han var lei seg, at han hadde det vondt. Han hadde tårer i øynene, men tviholdt på dem, nektet å la dem gå.

 

Alt var hvitt. Veggene, gulvet, taket, sengetøyet. Til og med klærne til folkene der var hvite. Det luktet så typisk. Men gardinene var ikke bare hvite, de hadde noen grønne striper som hadde retning ned mot gulvet. Ved siden av senga stod en hvit kommode. Den hadde et lite skap underst, og to skuffer øverst. På siden var det en bordplate. På den lå det brukte sprøyter. Sprøyter uten spiss.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil