Det første som er typisk for ein islendingsaga, er at den er ein realistisk prosaroman. Handlinga i sagaen er som oftest lagt til ufredstida på Island før år 1030. Dette kan vi sjå igjen i sagaen om Gunnlaug Ormstunge, der handlinga er lagt til rundt om 900 tallet. Sagaen tegner også oftest eit bilde av eit urolig og voldeleg nybyggersamfunn, som vi også ser igjen i Ormstunge sagaen der vi møter mennesker som har problemer med å finne ro. Eit samfunn der blodhevn og tvangsgifting er et faktum, dette samfunnet kan vi også sjå i våre dagar med ein annan vri. Blodhevn og tvangsgifting skjer for eksempel i islam religionen. Islendingsagaer starta ofte med ein oppregning av hovedpersonens slekt og fortell ofte om korleis forfedrene kom frå Norge til Island.
Slik står det skrevet i begynnelsen på Gunnlaug Ormstunge:
”Torstein heitte ein mann; han var son til Egil, son til Skallagrim, son til Kveldulv herse frå Noreg. Mor til Torstein heitte Asgerd Bjørnsdotter.”