Den enorme, grå betongklossen av en bygning vokste for hvert skritt hun tok. Hvor mange ganger hadde hun ikke vært gjennom dette før? Det var rart med det. Noen skritt var alltid så tunge å ta, andre tenkte hun ikke over i det hele tatt.
Nøyaktig 237 trappetrinn. Datteren hadde ledd like godt hver gang moren kom andpusten inn på sykehusværelset, selv om hun visste hvor dypt morens heisskrekk stakk.
Men denne gangen var det helt stille idet hun lukket den hvite, nøytrale døra bak seg. Det var en god stund siden både latteren og smilet i senga hadde visnet vekk, og blitt erstattet med et stumt, lidende ansikt.
Hun tenkte ofte på hvordan dette lidende ansiktet hadde sett ut for mange år siden, da det var barnslig og fullt av liv. Fregnene som spratt frem om sommeren og munnen som smilte fra øre til øre, satt fortsatt fastklistret til netthinna.
Datteren hadde av og til sine bedre stunder. Det ble færre av dem for hver dag som gikk, men av og til hadde sykepleierne nesten kunnet føre en normal samtale med henne. Det var akkurat som om gardinene av og til blafret i gjennomtrekken, og slapp noen tynne lysstrimler inn.