Jeg så to røde øyner. De kom nærmere meg. Jeg så noe skinne ved siden av øynene, noe som lignet en øks. De kom nærmere, nå kunne jeg se kroppen, svære hender og føtter med øks i den ene hånda, veldig stor og kraftig kropp, og et bitte lite hode på skuldrene, med to røde øyner og det rant sikkel ut av munnen, på hode hang det to lange ører, med masse hår. Det kom nærmere, jeg skjønte at det var et sultent udyr, og jeg var maten! Det kom nærmere, jeg fikk panikk, og det kom enda nærmere, jeg ville løpe, men beina nektet å samarbeide, de var som frosset fast i bakken, monsteret var nærmere nå, jeg prøvde å løpe, nå var monsteret så nærme at den kunne ha slått meg øksen, øynene glødet opp og den åpnet munnen, slik at jeg kunne se de lange skarpe tennene, udyret løftet hånda for å slå meg med øksen, jeg løp! Jeg klarte det! Jag løp, løp så fort jeg kunne, så fort beina kunne bære meg, jeg løp og løp, løp i det uendelige, vet ikke hvor, men jeg løp.
Jeg kjente at jeg ble trøtt, og det ble tungt å puste. Det føltes som om jeg hadde løpt i flere år, men jeg kunne ikke stoppe. Monsteret var rett bak meg! Beina føltes tunge som bly, men jeg måtte fortsette å løpe, løpe vekk fra beistet. Jeg snudde meg for å se om jeg var kvitt det, men det var rett bak meg! Jeg må fortsette å løpe tenkte jeg. Jeg vet ikke hvor jeg løp, det var verken mørkt eller lyst, jeg kunne ikke se noe, ble blendet av en slags lys. Vet ikke hvor det lyset kom fra, men jeg hadde følelsen av der ville jeg være trygg. Snudde meg enda en gang. Men monsteret… det var vekk. Jeg stoppet. Så etter monsteret, men det var ikke der. Jeg tok igjen pusten. Og følte meg ganske lettet. Jeg sto der en stund og hvilte. Så snudde jeg meg for å se hvor jeg var. Det var nydelig! Så fint, så vakkert! Det var stjerner og lys av slags. Skulle nesten tro jeg var i verdenrommet. Det var så fint! Jeg kan ikke beskrive hvor fint det var. Plutselig sto det trapper rett foran meg. De lyste så fint. Jeg ville gå opp. Men det var noe inni meg som sa at jeg ikke burde det. Men jeg kunne ikke motstå fristelsen til å gå opp. Jeg begynte å gå opp. Og jo lenger opp jeg kom, jo finere ble det. Mens jeg gikk opp, fikk jeg en god følelse. En følelse av at jeg hadde gjort noe godt. Da jeg nesten var på toppen, sto monsteret der. Jeg så den rett i øyene. Dypt inn i øyene. Det var nesten som om jeg kjente det som var inn i monsteret. Det hadde øksen klar til å slå løs på meg. Jeg skulle til å snu for å løpe, da foten min sklei, og jeg falt. Jeg falt langt ned, og det var vondt. Jeg bare falt lenger ned, og stoppet aldri. Så plutselig begynte noen å rope på meg ”Helene, Helene” Det var en mørk skarp og kald stemme . ”Helene, Helene” stemmen ble forandret til en lys, myk og varm stemme. Og jeg våknet.
Mamma satt på den andre siden av spisebordet, og så på meg. Jeg satt og rørte skeien i frokostblandingen mamma hadde gitt meg. ”Går det bra?” spurte mamma. Jeg nikket bare. ”Hva drømte du om?” jeg sa ikke noe, orket ikke å forklare. Det var tredje gan denne uka, jeg hadde våknet av samme drøm. Jeg føk opp av stolen, tok sekken min, og løp mot ytterdøra. ”Hvor skal du?” spurte mamma. ”Til biblioteket” svarte jeg, og smelte døra etter meg. Jeg hørte mamma si noe, men hørte ikke hva det var. Jeg skulle til biblioteket for å finne ut hva den drømmen betydde. For jeg visste at man bare drømte en drøm flere ganger, hvis det betydde noe.
På biblioteket fant jeg ei bok som hette "Hva betyr din drøm?". Jeg begynte å lete. Det var så mye å lete gjennom, at det tok meg hele dagen på finne ut hva den betydde. Det sto i boka: "å løpe vekk fra noe eller noen, betyr å løpe vekk fra din frykt. Du vil prøve å unngå noe du er redd for. Og når du tror du er kvitt det, kommer du til en trapp. Det er veien til suksess. Men når du er nesten helt oppe møter du din frykt igjen. Og du vil synke langt ned på grunn av den frykten du trodde du løp vekk fra. Du må slåss mot din frykt!"
Jeg tenkte lenge på hva jeg var redd for, om det var noe jeg hadde prøvd å unngå. Jeg hadde vært redd for å bli utstengt i gjengen min, men ikke nå lenger. Det gikk et par måneder, og jeg hadde glemt drømmen. Siste året på ungdomskolen var snart slutt, og det nærmet seg eksamen. Jeg hadde vært flink hele skoleåret, og jeg hadde fått bra karakterer. Jeg var ikke redd for å komme opp i eksamen for jeg visste jeg ville klare det. Jeg var ikke klassens nerd. Jeg var ei aktiv jente, som var med på de fleste tingene og festene som var. Jeg var ikke sjenert, og snakket med de fleste. Jeg gjorde det meste. Men var det noe jeg ikke gjorde, så var det å røyke og drikke. Selv om jeg gikk med folk som røykte og drakk, så gjorde jeg det ikke selv. Men jeg hadde aldri vært meg selv, og jeg var redd for å bli utstengt. Jeg gjorde nesten aldri som jeg ville, men som de andre ville. Mange ganger fikk jeg sagt min mening, men aldri bestemme hva vi skulle gjøre. Røyking var noe jeg klarte å si nei til. Etter det var det mange som synes at jeg var en pyse, men etter hvert ordnet det seg. Men jeg fikk aldri den stillingen i gjengen, som jeg hadde før. Jeg var ikke lenger den kule og fete Helene, men den ok Helene.
Så var det eksamen. Jeg kom opp i engelsk muntlig. Da vennene mine fikk vite det begynte de å kalle meg for nerd, og skolejente. Noe jeg ikke likte å bli kalt for. De mente at brukte for lang tid med lekser, og for å øve på prøver, og sånt. Jeg følte meg rar, og skjønte ikke hva jeg skulle gjøre. Det var ingenting jeg kunne gjøre, får ta det som det kommer, tenkte jeg.
Kvelden før eksamen dagen, satt jeg og leste. jeg hadde lest ganske mye og kunne det meste. Var ikke det minste nervøs for neste dag. Etter at jeg hadde lest ferdig, begynte jeg å tenke på hva vennene mine hadde sagt. Det var ikke sånn jeg ville være. Jeg ville være som dem, kule og fete. Jeg tenkte ganske lenge på det. Tilslutt fant jeg ut at jeg skulle gjøre det dårlig på eksamen. Det var en måte å overbevise vennene mine på at jeg ikke var en nerd. Neste dag, eksamen dagen. Jeg gjorde det så dårlig jeg kunne. Prøvde ikke å si noe. Og da sensoren spurte meg om noe, svarte jeg ” vet ikke.” Og slik klarte jeg å gjøre det dårlig. Men det gikk ikke som jeg hadde tenkt. Ingenting gikk som det skulle. Jeg fikk 2- på eksamen. Da jeg sa det til vennene mine, sa de ”du gjorde bare fordi vi sa at du var en nerd.” jeg ble redd ”er det ikke sant?” ”nei!” sa jeg. ”jeg hadde bare ikke id til å lese” ”men hvor var du?” sa en ”du var jo ikke på festen i går. Vi gidder ikke å være med en som blir styrt av andre!” etter at de hadde sagt det, gikk de fra meg. Og jeg hadde ingen venner, foreldrene mine var sinte på meg, og drømmen min hadde gått i oppfyllelse, fant jeg ut. Etter det, begynte jeg å drikke og røyke for å få kule venner. Jeg ble en skikkelig pøbel. Ble hevet ut av huset, og sank veldig langt ned i alles øyne. Det verste av var at jeg sank ned i mine egne øyne. Slik fortsatte det i noen år. Nå er jeg 19 år gammel, og kjempe lei av livet. Jeg orker ikke å leve mer nå. Jeg vil bare si at jeg er veldig glad i min familie. Selv om de ikke aksepterte meg.