Hvordan er det å være gutten med talefeil som sitter alene i friminuttene?

Hvordan er det å være den eneste jenta på skolen som er rammet av Downs syndrom?

Hvordan er det å være innvandrer, å ikke ha noen norske venner å snakke med?

Hvordan er det å være annerledes..?

 

Det er sikkert mange som har tenkt tanken, men jeg vil tro ingen kan forestille seg situasjonen, før man selv havner i den.!

Tenk deg at du våkner opp en helt vanlig morgen.. Du er litt trøtt, spiser frokost og drar til skolen. Du er forberedt på å møte alle vennene dine, snakke litt om helgas rabalder, å gjøre avtaler om treff etter skoletid.  En helt ordinær skoledag.

Nå kan du prøve å forestille deg at du våkner opp samme morgen.. Du spiser frokost, pakker sekken og kommer til en skole der de fleste er helt fremmede for deg, selv om du har gått der kanskje allerede ett helt år. Du har ingen venner å snakke med, du har ingen å spise sammen med i friminuttet, alle unngår deg for den samme grunnen. Du er rett og slett helt alene.

Hvordan ville du ha følt deg da?

 

Mange ungdommer har en slik hverdag. De går igjennom dagen alene, bare fordi at ingen av de såkalte normale vil ta kontakt med dem. Skal det være slik? Skal en person sosialt isoleres bare fordi han eller hun er rammet av en sykdom eller ett handikap. Skal en ulykke du har vært med i som barn ødelegge ungdomstida di? Skal en enkel talefeil, eller kanskje bare utseendet ditt stoppe deg i fra å sosialere?

Alle trenger venner, selv om disse såkalte særtrekkene dine gjør deg litt spesiell.

Du tenker fortsatt klart. Du kan også kanskje komme med innspill om artige påfunn til helga. Problemet ditt er bare at du har ikke noen å dele de med.

 

Er ikke tiden kommet for å gjøre noe med dette?

Det er opp til hver enkelt å ta første skritt.. Ett enkelt ”hallo” til noen du ikke kjenner, som du kanskje tror føler seg litt alene kan være nok. Det kan få den ”sosiale snøballen” til å rulle.

 

Hva tror du?

 

Christian Eriksen, 19/03/03