Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Ungdomskriminalitet

Ungdomskriminalitet

Sjanger
Særoppgave
Språkform
Bokmål


Hvorfor jeg nettopp valgte ungdomskriminalitet som tema er av mange årsaker. Ikke bare fordi jeg selv er i den alderen hvor kriminaliteten er på topp, men også fordi jeg vil ha mer informasjon om bakgrunnen til den "typiske" forbryteren i dagens samfunn, samt tiltak man kan iverksette for å dempe/begrense dagens ungdomskriminalitet. Hovedsakelig har jeg hentet informasjon ut av en undersøkelse utført av Politihøgskolens forsknings- og utviklingsavdeling samt Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring fra august 1997. I tillegg har jeg lagt ved enkelte vedlegg med div. informasjon som du finner bakerst i heftet.

 

Sandefjord, mars 1998

 

Lars Tveit

 

INNHOLD:

 

1. INNLEDNING:

 

2. KARAKTERISTIKA VED UNGD. KRIMINALITET: 2.1 Lovbrudd som normalfenomen blant unge:
2.2 Ungdomskriminalitetens urbane preg:
2.3 Lovbrudd som samhandlingsaktivitet:

 

3. SAMHOLD, VENNSKAP OG GJENGKRIMINALITET: 3.1 Sosial belastning, psykisk mistilpasning og avvik:

 

4. KONKLUSJON

 

5. KILDER:
5.1 Vedlegg 1: ( statistikk - alder )
5.2 Vedlegg 2: (anmeldelser - Sandefjord )

 

1. Innledning:

 

Stadig får vi høre om at ungdomskriminaliteten øker gjennom media, at det etterhvert har blitt et stort problem for dagens samfunn, men medias framstillinger må man noen ganger ta med "en klype salt". Det stemmer nok at antall registrerte overtredelser har økt de siste årene, men det er ikke dermed sagt at antallet forbrytelser har gått opp. Det er veldig lett og dra denne konklusjonen uten videre omtanke, men faktum er at årsakene til "økningen" kan bla. skyldes lovendringer, intensivert oppklaringsinnsats fra politiets side, endrede rapporteringsrutiner, eller andre utenforliggende forhold. Også folks villighet til å anmelde ulike typer lovbrudd, vil sannsynligvis variere over tid. Årlig kommer nye lover og regler til som omfatter stadig nye sider som tidligere ikke har vært straffbare, det er dermed veldig lett og dra konklusjonen dit hen at antall forbrytelser øker når antall straffedømte øker, men slik er det altså ikke. Statistiske undersøkelser viser at dagens kriminalitet knapt har økt med noen fattige promille. Men noe som bør merkes er at kriminaliteten i dag har gjennomgått en mer brutaliserende prosess. Antallet forbrytelser ser ikke ut til å ha noen merkbar økning, men omfanget av den enkelte kriminelle handling har endret seg. Jevnt og trutt har hærverk og de mindre vinningsforbrytelsene utviklet seg til å bli grovere, mer voldelige og ofrene er flere.

 

Omfattende spørreskjema-undersøkelser gjort i 1992 og 1996 av skoleungdom i Oslo, viser at det bare har forekommet en svak økning i omfanget av grovere voldskriminalitet blant gutter (Bakken, 1997). Samtidig ser det ut til at tenåringsgutter i mindre grad enn før begår hærverk og vinningsforbrytelser.

 

Når det gjelder jenter, er forskjellene mellom tallene fra 1992 og 1996 små og ubetydelige.

 

Årsakene kan være mange, men stadig høyere utdanningskrav og usikre framtidsutsikter har kanskje ført til at flere unge faller utenfor, og at de det gjelder faller dypere enn før.

 

2. Karakteristika:

 

Ungdomstiden framstår som en "høysesong" for å begå kriminalle handlinger og for å etablere en livsstil på kant med loven. Både norsk og utenlands forskning viser at det totale omfanget av selvrapporterte lovbrudd i befolkningen øker fram til et toppunkt i midten av tenårene, for så å avta gradvis ( Gold & Reimer, 1975 ). Selv om menn utøver kriminelle handlinger oftere enn kvinner, synes den samme aldersforskjellen å gjøre seg gjeldene for begge kjønn. ( Se vedlegg 1 )

 

Nyere forskning har imidlertid avdekket geografiske forskjeller med hensyn til hva som ligger til grunn for den karakteristiske sammenhengen mellom alder og totalomfanget av kriminelle handlinger ( Farrington & Wikström, 1994 ). En stor undersøkelse fra Stockholm viste at den gradvise økningen i registrerte lovbrudd fram mot slutten av tenårene skyldtes økt lovbruddsforekomst hos den enkelte overtreder. I en liknende studie av menn fra Londons arbeiderstrøk ble det avdekket at alderskurven skyldtes at stadig flere unge begikk overtredelser ettersom de ble eldre. I begge disse undersøkelsene begynte det totale omfanget av registrerte lovbrudd å avta ved 18 års alderen.

 

De som begår en overtredelser av en viss alvorlighetsgrad i svært ung alder, har betydelig høyere risiko for å etablere et vanepreget mønster av antisosiale og kriminelle handlinger. En tidlig debut henger både sammen med en langvarig "karriere", en høy kriminell intensitet, involvering i et bredt spekter av straffbare handlinger og utøvelse av mer graverende forbrytelser. Resultater fra rusmiddelforskningen peker i samme retning. Også der finner man at en tidlig debut, enten når det nå gjelder legale eller illegale rusmidler, gir en sterk forhøyet risiko for framtidig misbruk og høykonsum ( Chou & Pickering, 1992 ).

 

2.1 Lovbrudd som normalfenomen blant unge:

 

Ungdomstiden er ikke bare en kritisk periode med henblikk på kriminell aktivitet og illegal rusmiddelbruk. Denne livsfasen er også, eller kanskje først og fremst, preget av vekst, modning og utvikling, både i biologisk forstand og psykologisk forstand. Ungdomstiden handler bla. om gradvis etablere en selvstendig identitet og om å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter som inngår i voksenrollen. Det er i denne fasen de fleste lovbrudd blir begått, men for de fleste handler ikke ungdomstidens lovbrudd om en utvikling mot en vedvarende avvikende livsstil. Derimot handler nok slik atferd ofte om å markere et brudd med foreldrene og om å gjøre det klart, både for seg selv og andre, at man ikke er liten, lydig og uskyldig lenger. Det hele dreier seg som regel om å bevege seg henimot selvstendighet og uavhengighet, og om å ta et farvel med barndommens rike. Å ta del i mer bagatellmessige overtredelser kan derfor bidra til å tjene viktige utviklingsoppgaver i tenårene. Men ofte er slike overtredelser et uttrykk for alderstypisk nysgjerrighet, grensetesting eller spenningssøken.

 

2.2 Ungdomskriminalitetens urbane preg:

 

Både norsk og utenlands forskning viser at kriminalitet er et utpreget storbyfenomen ( Hengeler, 1989 ). Det er først og fremst ungdommer i Oslo som skiller seg ut her til lands. Hovedstadsungdom hadde oftere begått innbrudd, alvorlige skadeverk og tyveri av større verdier. Dessuten var de mer belastet når det gjaldt utagering og problematferd i skolen, og hadde oftere vært i kontakt med politiet i forbindelse med ulovligheter. De var også mer involvert i illegal rusmiddelbruk.

 

Hvilke kriminalitetsfremmende forhold gjør seg mere gjeldene i storbyene enn på landsbygda?

 

Mange har pekt på at det synes å være en overhyppighet av ugunstige livsbetingelser i de større byene, deriblant fattigdom, arbeidsledighet, svake sosiale nettverk, ansvarspulverisering og sviktende uformell sosial kontroll, samt ustabile familieforhold og høye skilsmissetall. Det moralske forfallet er størst i storbyene, har det blitt hevdet, og samtidig er oppslutningen om et aktivt kristenliv lav.

 

Resultatet av en undersøkelse utført av Wichstrøm i 1996 blir beskrevet slik av Hilde Pape; "Overhyppigheten av atferdsproblemer blant Oslo-ungdom handlet først og fremst om en høy forekomst av illegal rusbruk og tilknytning til venner med antisosial atferd".

 

2.3 Lovbrudd som samhandlingsaktivitet:

 

I langt større grad enn voksne, begår ungdom straffbare handlinger sammen med andre. Shaw & McKay kom i 1931 fram til at nærmere 90% hadde utført det lovbruddet de var tiltalt for sammen med andre. Sveri konkluderte også sin forskning i 1960 med å si; " ... det synes å være et universelt trekk ved barne- og ungdomskriminaliteten at de unge lovovertrederne sjelden opererer alene". Den offentlige kriminalstatistikken fra 1992 viser eksempelvis at 79% av de siktede under 14 år hadde hatt mins en medskyldig, mens det samme var tilfellet for bare 11% av de siktede over 40 år. En annen klar tedens som stikker seg fram er det at menn som begikk lovbrudd i tenårene og i voksen alder, beveget seg fra "fellesskapskriminalitet" til individuell lovbruddsvirksomhet rundt overgangen til 20-årene. Det ser også ut til at antisosial atferd i ungdomstiden i stor utstrekning er et sosialt fenomen.

 

3. Samhold, vennskap og gjengkriminalitet:

 

Amerikansk forskning ser ut til å ha kommet fram til at gjengkriminalitet representerer en form for mestring eller problemløsning blant ungdom fra lavere sosiale sjikt. Trasher uttalte også i 1963 at du ungdomskriminelle subkulturene er preget av sterke emosjonelle bånd, og av nære, fortrolige vennskapsrelasjoner. Shaw ( 1966 ) har formidlet et tilsvarende bilde av slike miljøer. At kriminell atferd er noe unge mennesker lærer gjennom sin deltakelse i intime, personlige grupper, er videre nedfelt i sentrale teoridannelser på feltet. I følge Sutherland og Cressay`s ( 1987 ) teori om "differental associaltion" er et illustrerende eksempel på dette. I følge denne teorien er både kriminalitet og lovlydig atferd er resultat av sosialiseringsprosesser. Ulik grad av tilknytning til henholdsvis lovlydige og lovovertredende venner vil være bestemmende for om den enkelte vil begå overtredelser.

 

3.1 Sosial belastning, psykisk mistilpasning og avvik:

 

Hirsch har utviklet en teori som går ut på at svake familie- og vennskapsbånd, samt mangelfull sosial integrering, er medvirkende årsaker til at unge mennesker blir involvert i kriminelle handlinger. Mistilpasning eller svak forankring i forhold til skolen og andre sentrale soslialiseringsinstitusjoner, utgjør et annet sentralt punkt i teorien. Andre aspekter handler om tilpasningsvansker, psykiske problemer, utslåtthet og marginalisering.

 

Avviksbildet av unge lovforbrytere synes å foreligge i to versjoner. Den første setter søkelyset på de psykososiale problemene, samt ulike former for skjev utvikling og individuell mistilpasning. Atferdsforstyrrelser og antisosiale personlighetstrekk er også sentrale stikkord i denne forbindelse. Den andre teorien går ut på at lovbruddsvirksomhet oppstår som et resultat av strukturelle forhold knyttet til sosial utstøtning, etnisk diskriminering, klassedeling, arbeidsledighet og marginalisering. Andre teorier basert på forskjellige undersøkelser går ut på at kriminelle handlinger ikke er avvikende i seg selv, men at de blir oppfattet slik p.g.a. folks subjektive vurderinger og definisjoner. Som følge av at lovbrytere blir stemplet som avvikere og utsatt for forakt, vil de ofte bli skjøvet inn i en avvikerrolle og stemplet som mindreverdige. Dette vil i sin tur bidra til å forringe den enkeltes mentale helse og psykososiale tilpasning.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil