Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Mitt liv, og min smerte

Mitt liv, og min smerte

Fortelling om mobbing i skolen.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
15.02.2003
Tema
Mobbing


Jeg så ut av vinduet. Det så ut som det var tusenvis av diamanter på bakken. Det var oktober og den første snøen hadde allerede kommet. Jeg visste at hvis jeg gikk ut ville de andre barna i gata hive snøballer på meg og dynke meg i den våte snøen. Selv om det var bare var lørdag gruet jeg meg til skolen, jeg gruet meg til å bli erta av de andre, til å bli dynket av de andre, til å bli rakka ned på av de andre. Det var kanskje ikke så rart at de rakka ned på meg, jeg var tross alt bare 140 cm selv om jeg gikk i niende på Lurøy skole. Jeg hadde tynt, musegrått hår og masse kviser. Det virket som om de andre likte at jeg ble plaget, det virket som om de lo av det, men innerst inne tenkte de nok på hvor heldige de var som slapp å få snø stappet ned i jakka og buksa. En dag skulle de få igjen, alle de som hadde vært med på å plage meg, alle de som hadde vært med på å gjøre ungdomsskolen til et rent helvete for meg.

 

Jeg gikk bort til badet og gikk i dusjen, mens jeg stod der kom jeg til å tenke på en gang alle guttene stod i garderoben og lo, de lo av meg, de hadde åpnet døra til jentegarderoben og jeg hadde vært den enste som fortsatt stod i dusjen. De hadde ledd og ledd av meg, lagd alle mulige slags vitser om det, og læreren hadde vært med på å le…


 

Jeg gikk ut av dusjen og tok på meg den nye buksa jeg hadde fått av mamma dagen før, den var fin, men ikke akkurat sånn jeg ville ha. Egentlig ønsket jeg meg en miss sixty bukse sånn som alle de andre hadde, men siden vi ikke hadde så god råd ble det mest bukser fra fretex. Det var ikke det at jeg ikke var glad for den nye buksa, men jeg visste at alle kom til å hviske og fnise om den når jeg kom til skolen. Hvis de hadde visst hvordan jeg hadde det hadde de kanskje ikke gjort alt i sin makt for å tråkke ned på meg, men det skulle de få vite snart…

 

Etter jeg hadde kledd på meg gikk jeg ned for å spise frokost og som vanlig lå det en lapp der fra mamma der hun unnskyldte at hun måtte dra så tidlig og at jeg måtte huske å ta med meg matpakken på skolen. Hun skrev alltid det samme, det fikk meg til å føle meg trygg, og det var en følelse jeg ikke hadde følt ofte siden pappa hadde dødd av kreft da jeg var 5. Jeg fikk dårlig samvittighet da jeg tenkte på det jeg hadde tenkt å gjøre på skolen, jeg tenkte på hva mamma ville si om det, men det var for sent å tenke på det nå, jeg hadde bestemt meg. 

 

Jeg løp opp på rommet og åpnet skapet mitt, det var ikke så mange ting der, mest klær fra da jeg var mindre. Det var et par sandaler der, en stråhatt som mamma hadde kjøpt til meg i vår, og som jeg hadde vært overbegeistret for helt til jeg kom på skolen og alle gjorde narr av den. Men det var også en ting i skapet som ingen visste at jeg hadde der, en ting jeg hadde kjøpt på gata, som jeg skulle ta med på skolen i dag, men som ingen måtte vite at jeg hadde før tiden var inne. Det var en pistol, jeg visste ikke hva slags type det var, men jeg hadde kjørt den med patroner og han jeg hadde kjøpt den av hadde forklart til meg hvordan jeg skulle bruke den.

 

Jeg tok den med meg ned og puttet den i jakkelommen, så spiste jeg frokost og  tenkte ut hvordan jeg skulle gjøre det, hvordan jeg skulle  få folk til å skjønne at de hadde gjort livet mitt til et helvete, hvordan jeg skulle få dem til å skjønne at jeg var lei av det. Jeg tømte i meg et glass melk og gikk ut i gangen. Jeg tok på meg skoene og jakka, og pakket ferdig skolesekken, selv om jeg visste at jeg ikke ville få bruk for den.

 

Jeg så på klokka og skjønte at jeg hadde dårlig tid, så jeg slang sekken på ryggen og løp ut døra. Jeg løp nesten hele veien til skolen, men jeg stoppet like før jeg gikk inn i skolegården. Jeg sjekket at det ikke var noen som så meg og så tok jeg opp pistolen, jeg stod og så på den helt til det ringte inn, og da puttet jeg den tilbake i lommen og løp mot klasserommet.

 

Da jeg kom inn i klasserommet så alle stygt på meg, sånn som det alltid gjorde, og det virket som om det tok en evighet fra døra til pulten min som stod bakerst i klasserommet. Da jeg endelig kom fram til pulten slang jeg meg ned i stolen og begynte å finne frem pennalet mitt og bøkene mine. Da læreren kom inn i klasserommet ble alle helt stille og timen begynte, jeg må ha vært helt ute av det, for jeg husket ikke engang  hvilket fag vi hadde. Jeg tror læreren merka at jeg ikke følgte med, men han valgte å ignorere det, sånn som han alltid gjorde da det gjaldt ting som hadde med meg å gjøre.

 

Endelig var det friminutt og jeg skulle endelig bevise for alle at jeg ikke bare var en liten, spinkel og sjenert person som aldri turte å stå fram for seg selv. Jeg gikk ut i skolegården og valgte å stå mitt ute på plassen, nå skulle det skje…

 

Jeg ropte plutselig høyt og tydelig ” Se på meg! Alle dere som tror dere er best, bare se på meg!” Alle snudde seg og øynene deres boret seg inn i meg. Så tok jeg fram pistolen og holdt den opp i lufta, alle gispet, de var redde, jeg kunne se det på dem.

 

Så nå står jeg her, jeg tar pistolen og retter den mot tinningen min,  jeg ser utover den forskrekkede folkemengden og så gjør jeg det. Mange skriker og ser vettskremte ut, mange snur seg for de vil ikke se det lenger, men jeg vet at de vet hvorfor jeg gjorde det, og rett før jeg faller, sier jeg lavt, slik at bare de som står nærmest hører det ”Det er deres skyld, nå må dere leve med at jeg tok livet mitt resten av livet.”  Hvorfor gjør det så vondt? Jeg trodde at jeg ville dø med en gang, men smerten er uutholdelig, Jeg lukker øynene og bare venter på det… Så tar all smerten slutt…


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil