Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Det var en gang...

Det var en gang...

Lettlest stil om eventyr med utgangspunkt i "Kvernen som står og maler på havsens bunn”.

Sjanger
Analyse/tolkning
Språkform
Bokmål
Lastet opp
10.02.2003
Tema
Om eventyr


Eventyr. Alle mennesker har et forhold til eventyret. Eventyr ble fortalt av en kappekledd forteller til stammen som satt med ørene på stilk i leirbålenes tidsalder. Skumle eventyr overlevde flerfoldige generasjoner blant nomadene fjernt mot nord. I mørke stuer lyttet hele familien konsentrert til morsomme eventyr om dumme knekter og falske kemnere da mørket senket seg over Europa i den mørke middelalder. Eventyr om bokstavelig alt mellom himmel og jord er blitt fortalt, glemt, gjenfortalt, nedskrevet, brent, husket, opplest, og illustrert i alle sivilisasjoner; romerske legionærer så vel som Østens porselensmakere har trødd sine barnesko med eventyr i tankene. Mye av urbefolkningens sjel ligger gjemt i fablenes, eventyrenes og sagnenes fantastiske verden. Eventyr er et universalt språk som alle, på tvers av kulturer og motsetninger, kan forstå. 

 

Verden rommer et enormt mangfold av fantastiske fortellinger. Eventyret om hvorfor himmelen er blå, kan man med ymse variasjoner gjenkjenne i enhver kultur som har hatt noen befatting med en blå himmel. Norske eventyr er derfor ikke nødvendigvis så norske som vi kanskje liker å tro. Eventyret om ”Kvernen som står og maler på havsens bunn” minner mistenkelig om lignende eventyr, fortalt i flere av verdens sjønasjoner, som forklaring på det underlige naturfenomen som saltvann faktisk er.


 

I ”Kvernen som står og maler på havsens bunn” fortelles det om en fattig mann som har en rik og velholdt bror. Denne broren er lei av å fø å syte for broren sin, og da stakkaren kommer på julekvelden for å be om litt julemat, ber han fattigkaren om å dra lukt til helvete etter å ha gitt bort en juleskinke. Den fattige går så som lovet helt til helvete, hvor han selger skinka for en magisk kvern som kan male fram alt det bes om. Vel hjemme igjen blir det fryd og gammen da de saftigste herremåltid trylles frem. Gjestebud blir det også, og den sjalu og grådige broren får tilslutt halt kverna i land mot en klekkelig sum. Men hans grådighet blir hans ulykke, og den tidligere fattige broren blir enda rikere for å berge den griske broren. For sin opptjente formue og kvernas hjelp, skaffer han seg en slik praktgård av tyngre kaliber, at folk kommer fjernveis fra for å beundre både gård og kvern. Etter langt om lenge vil en skipper på en stor båt kjøpe kverna, for det ville lettet hans virksomhet. Det fikk han da, for mange, mange tusen daler. For å unngå at selgeren ombestemmer seg, bryr han seg ikke med å lære seg bruken av kverna, men kaster loss så fort som råd. Det var en dyr erfaring, for kverna senker skipet med mann og mus med sine utømmelige mengder salt som ustoppelig males fram. Og på havsens bunn står kverna den dag i dag, stadig i full saltmaling.

 

At dette er et eventyr, er det aldeles ikke noe tvil om. De umiskjennelige kjennetegnene formelig strømmer på etter hvert som man leser igjennom. Historien er fortalt på en skjematisk måte, uten sidesprang og med kun én stemme, og innenfor gitte rammer. Det mest åpenbare kjennetegnet er åpningen ”Det var en gang”, som pirrer vår nysgjerrighet for hva som nå følger og øyeblikkelig innstiller hjernen på ”underholdning”. Videre er språket ukomplisert og fullstendig blottet for moderne uttrykk og fremmedord, skjønt datidens begreper og uttrykk ofte er intakte. Få er det i dag som har noen befatning med slåttonna eller dugurd, eller spiser velling til formiddagsmat. Trofast mot regelen inneholder ikke denne historien utbroderende skildringer av verken miljø, karakterer og landskap. Det holder å si at mannen hadde langt, hvitt skjegg, eller at garden var så flott at det ”lyste og skinte av den langt ute over fjorden. Selv Fanden blir ikke viet et eneste stygt ord. På denne måten holder fortelleren seg til den enkle og lettvinte stilen som kjennetegner eventyrene. Teksten inneholder dessuten flere ord som henger sammen, og som forsterker hverandre: ”På død og liv”, ”time ut og time inn” ”fort og vel” eller ”over sjø og bårer”. Slik får eventyret et muntlig, naturlig preg, selv om det forekommer formuleringer som virker litt tungvinte, sett med vår tids øyne. Den alltid like forutsigbare tretallsloven er ikke så markant tilstedeværende her, selv om den ikke er glemt. Legg for eksempel merke til at det er tre forskjellige personer som prøver kverna, og med den siste går den tapt.

 

Den ikke ukjente god\ond-konflikten finner vi også i dette eventyret. Her utspiller dramaet seg mellom den griske, selvsentrerte broren som føler ubehaget stige i sin fattige, men godmodige og lojale brors nærvær. De står som rake motsetninger på alle plan, den ene klok og god, den andre dum og ondskapsfull. Kontraster er altså et viktig virkemiddel i eventyrene.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil