Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Grensen

Grensen

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
19.01.2003
Tema
Død


Vi våknet av at det smalt i en bildør, og like etter hørte vi tramp av støvler i trappa. Jeg og Ola kom oss opp i en fart og løp ut av rommet. Pappa kom stormende opp trappa ”følg meg!” Skrek han febrilsk. Vi skjønte at noe var i veien, at noe var galt. Vi følgte etter ham helt ned til kjelleren, og løpte inn i den hemmelige gangen bak kommoden som førte oss ut i hagen. ”Kom dere ut i hagen og gjem dere, jeg kommer snart, skal bare finne Marianne først” sa pappa.

Pappa var en stor og kraftig person, og jeg visste at om noen kunne redde Mamma så var det han. ”Kom igjen” hvisket Ola. Ola var vennen min, ingen i verden kunne erstatte ham! Vi kom oss ut i hagen og skjulte oss under krattet.

 

Det kom masse bråk fra huset, vi hørte pappa rope, men vi fikk ikke med oss hva han sa. Plutselig, hørte vi to øredøvende smell! Som fra en kraftig pistol. Vi hørte noen tunge, raske skritt. Pappa kom mot oss, det så ut som han bar på noe tungt. Når han kom nærmere så vi at han hadde blod over hele seg, han snublet, men kom seg så vidt opp igjen. Nå så vi hva han bar på, det var mamma. Pappa datt igjen, jeg skrek noe, uvisst hva. Tårene begynte å strømme nedover ansiktet mitt, jeg følte at hvis mamma var død var det ikke noe vits i å leve lenger, da kunne jeg like godt dø. Jeg stormet bort til pappa og datt på kne. ”Er, er hun død?” spurte jeg. Innerst inne visste jeg hva han kom til å svare. Men når han svarte følte jeg det bare enda sterkere, sinnet mot den som hadde drept henne. Jeg begynte å løpe mot huset, i den mening å finne den som hadde henrettet henne, og drepe ham.  


Men jeg kjente at noe sterkt noe tok tak i meg, og røsket meg tilbake, ”Nei,” skrek jeg, med en sterk følelse av hat i stemmen! ”Det er ikke noe vi kan gjøre, ingen kan bringe henne tilbake nå” trøstet pappa. Jeg og pappa løpte til Ola, ”Olav, jeg er lei meg for deg” sa Ola. ”Jeg trenger ikke noe sympati fra deg”, skrålte jeg til ham. Men jeg visste vel hva jeg trengte, og jeg ville gjerne ta imot trøsten hans, men inni meg var det noe som trengte seg på, en ny følelse, hat, og den kjempet imot! ”Kom, vi må stikke” sa Ola urolig. Og jeg lystret.

 

Nå hadde vi reist i tre dager til fots, uten annen mat enn røtter og bær. Det var høst så det var mange bær. Planen til pappa var at vi skulle prøve å komme oss over grensa til Sverige, for pappa sa at det ikke var krig der. Vi levde i konstant frykt for å bli oppdaget av ”tyske tropper” som pappa kalte de.

Jeg hadde spurt pappa hvem det var som hadde drept mamma, og han sa at han ikke visste helt, det eneste han visste var at det var en offiser Plutin. Mer visste han ikke. Ola var min eneste trøst. I går hadde jeg og Ola klart å snike oss frem til en telefonkiosk, der hadde Ola prøvd å ringe familien sin, men han fikk ikke svar. Så han ringte til pastoren i kirka til moren hans. Han kom gråtende ut fra telefonkiosken, ”De har drept familien min” hulket han.

Jeg våknet av at en kvist knakk, jeg så til venstre der Ola skulle ha vært. Han var borte. Jeg kom meg, opp og gikk dit pappa skulle vært, han var også borte. Det gikk frysninger gjennom meg, adrenalinet begynte og pumpe, plutselig hørte jeg noen fotskritt, hvert eneste dunk var som ett år med adrenalin. Jeg løpte bort til bjørnehiet som jeg og Ola fant i går. Jeg hørte pustelyder derfra, men jeg måtte ta sjansen. Heller bjørn enn tysker, tenkte jeg og kastet meg inn. Jeg landet på noe mykt og varmt noe, en bjørn tenkte jeg, og gjorde meg klar til å dø. Det neste som skjedde, skjedde så fort at jeg ikke husker det helt, det var som om noen tok tak i meg og holdt meg nede. Jeg så en hånd, og så ble alt svart.

 

Jeg begynte å komme til meg selv igjen, det var tomt her, jeg så meg rundt og la merke til maten som lå i hjørnet til venstre for meg.

Jeg prøvde å røre på meg, meg jeg satt fast, tyskerne har bundet meg fast, tenkte jeg. De har etterlatt meg her for å dø, tenkte jeg med panikk. Plutselig hørte jeg stemmer, de snakket norsk. ”Vi kan ikke ha han her” sa den ene stemmen, ”men hva skal vi gjøre med ham” sa den andre. Så begynte de å diskutere forskjellige muligheter for å fjerne meg. Det kom noen inn. ”Hva heter du”?  ”Hva gjør du her”? Sa han. ”Jeg heter Olav, jeg er på rømmen fra tyskerne, jeg skal til Sverige”. Svarte jeg. Mens han begynte å løsne repene jeg var bundet med. ”Hvor lenge har jeg vært bevisstløs”? Spurte jeg. ”Ti minutter kanskje”.

”Men nå må vi få i deg litt mat, så vi kan snakke” sa han.

 

Dette var første gangen jeg hadde spist og drukket ordentlig på 3 dager, etter jeg hadde fått litt mat,  spurte han hvorfor jeg hadde rømt. Jeg la ut om hvordan jeg og Ola våknet, og mamma døde, om hatet mitt mot Plutin, og hele resten av reisen. ”Hvor er faren din og Ola nå”? Spurte han, jeg svarte at jeg ikke visste. Helt uventet sa han ”jeg heter Sigurd, jeg og broren min Simon skal hjelpe deg. Men først må vi finne faren din og Ola”.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil