Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Ytringsfrihetens grense

Ytringsfrihetens grense

Bør mennesker ha rett til å komme med nazistiske ytringer?

Sjanger
Resonnerende
Språkform
Bokmål
Lastet opp
22.12.2002


Ytringsfriheten er en av de fundamentale menneskerettighetene og et av de viktigste prinsipp i et demokrati. Samtidig er ytringsfriheten den mest kontroversielle menneskerettigheten, både fordi den ikke er absolutt og fordi det er stor uenighet om hvor grensen skal gå.

 

Ytringsfriheten er definert i diverse internasjonale konvensjoner som alle bygger på FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948, artikkel 19:

 

"Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger gjennom ethvert meddelelsesmiddel uten hensyn til landegrenser."

En av ytringsfrihetens funksjoner er at man skal kunne forsvare sine rettigheter og kritisere de som har makt, uten frykt for represalier. Dessverre brukes ofte ytringsfriheten til å fremme rasehat og diskriminering av grupper som står svakt i samfunnet. Ytringsfriheten er ikke absolutt. Den har plikter og ansvar som gir begrensninger for hva man kan ytre av meninger. I FNs verdenserklæring, artikkel 29, 2 ledd heter det:


"Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende i formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller."

 

Denne begrensningen er nedfelt også i Europarådets konvensjon om fundamentale menneskerettigheter og friheter, under artikkel 10, 2 som spesifiserer flere «legitime formål» for begrensning:

 

”Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli

undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.”

 

Norsk praksis

Også i norsk lovgivning har man begrensninger av ytringsfriheten. Norge har inkorporert FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966, og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950. Konvensjonene er dermed blitt en del av norsk lov. I tillegg har man straffelovens paragraf, 135a som forbyr ytringer som "truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt personer eller grupper på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller etnisitet.” 

I Norge står prinsippet om ytringsfrihet sterkt og det er svært sjelden paragrafer er blitt brukt for å straffe noen for rasistiske ytringer. Spørsmålet blir hvor alvorlig trussel en ytring skal være før myndighetene finner grunn til å benytte seg av de rettslige skritt paragrafene åpner for.

Ytringsfriheten blir et problem i det øyeblikk en ytring fører til tilskyndelse av diskriminering mot en rase eller gruppe/personer av annen hudfarge eller etnisk opprinnelse. Toleransen til nazistiske ytringer eller hatpropaganda har en grense, og denne (juridiske-) grensen settes av myndighetene i det respektive land. Det er forskjellig praksis fra land til land. Norge legger kanskje risikoen for faktiske overgrep til grunn i vurderingen av potensielle sanksjoner mot nazistiske ytringer, mens andre land som Tyskland har et totalt forbud av rasistiske eller nynazistiske organisasjoner.

I Norge har man hatt flere debatter om hvorvidt nynazister skal få lov til å ytre seg:

Et eksempel hvor myndighetene håndhevet "rasismeparagrafen" er saken mot Jack Erik Kjuus, leder av Hvit Valgallianse, som ble dømt av Høyesterett i 1997 for å ha fremmet rasediskriminering (dissens, 12-5). Det var en debatt i norske medier om dommen stred med ytringsfriheten. Saken er brakt inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.  Norske myndigheter må bøye seg for en endelig dom avsagt i Strasbourg. Blant de som mente at straffereaksjonen mot Kjuus var i strid med ytringsfriheten var Per Edgar Kokkvold, leder av Norsk Presseforbund. Han argumenterte at: ”Ytringsfriheten er ikke primært til for de rette meninger – det er de sære og ubehagelige standpunktene som skal vernes.”

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil