Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Intervju med krigsveteranen Helén Mowickel Nilsen

Intervju med krigsveteranen Helén Mowickel Nilsen

Intervju med en krigsveteran som var med på både det ene og det andre.

Sjanger
Temaoppgave
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.12.2002


Jeg skal fortelle om et fly som måtte nødlandet på Os den 26. september 1944.

 

Flyet var kanadisk. Det hadde først vært i Trondheimsfjorden og sett etter Scharnhorst, ett stort tysk krigsskip. Da var de blitt truffet i den ene propellen. De fant ut at de måtte gjøre vendereis. De gikk nedover langs Norskekysten på en motor. For å klare turen tilbake til Shetland, måtte de tømme en del av bensinen ut. Og når de skulle stoppe uttømmingen gikk det så galt som det kunne gå, for det fortsatte bare å renne. De inså at de var nødt til å nødlande.

 

De kom  flygende inn mot Bjørnefjorden og i en bue for å se etter nødlandings steder og de fløy over Hogsneset festning, og gikk ned på en haug ett stykke bak. Jeg stod like ved festningen og så flyet komme inn, jeg skjønte at det var noe rart som skjedde for det rant ganske mye av ett eller annet ut  under flyet. Når det tok en sving like ved  festningen så jeg de engelske merkene. Jeg forundret meg over hvorfor det ikke ble løsnet et eneste skudd fra festningen men det ble det altså ikke.


 

Jeg syklet med en gang ut mot Haugland hvor flyet hadde landet, for jeg ver allerede ute og syklet. Jeg skulle prøve å få tak i de menneskene før  tyskerene kom. Jeg regnet med et kvarters forsprang ettersom tyskerene altid skulle stille opp og marsjere av gårde, men da jeg kom frem, fikk jeg beskjed  at de allerede var kommet seg av gårde og sendt ned på Bjørnetynet til en som het Hanna Bjørnen. Da var det ikke mer for meg å gjøre enn å sykle til bake til Os, og til milorg sjefen i der, og fortelle hva jeg visste. Da satte han igang sine folk for å forsøke å få fatt i disse flygerene.

 

I mellomtiden hadde Hanna Bjørnen sendt sin datter inn på et verksted som lå  innpå Laksør. Hun hadde spurt arbeiderene stille og rolig om de kjente til noen organisasjon som kunne hjelpe disse flygerne  tilbake til England. De sa at de ikke kjente til noe sånne, men de skulle høre litt rundet om kring, og spørre om det var noe sånt, men det var viktig at de ikke forflyttet seg, sa de. Det hun ikke viste var at de hun spurte var lagledere i milorg.

 

Noen timer etter rodde de til Bjørnen i to færinger og hentet dem. Så rodde de ned og gjennom Røttingen festning. På festningen var det åtte hundre tyske soldater, de fleste var  begynt å organisere seg for å lete etter flygerene. Så rodde de rett igjennom et smalt sund med bro over til Røttingen som er en øy, og på broen sto den tyske vakten, de vinket til ham, han vinket igjen, og alt var bare fred og fordragelighet. Så rodde de videre bort til Strøno hvor det lå ett naust eller hytte, og det nøstet var disponert av en tysk offiser. Denne offiseren hadde en god norsk venn, denne vennen kunne ikke tysk men offiseren hadde lært seg norsk. Denne nordmannen skaffet alt det offiseren ville ha av sjømat, så da måtte vel denne nordmannen være ”snill gutt”. Så plutselig en dag kommer tyskeren bort til ham og han spør om han skulle ha noe fiskemat, nei det skulle han ikke, men dagen etter skulle han reise til Hamburg og besøke familien og kom til å være borte i en måned. Så sa han: Her har du nøkkelen til hytten. Du skal passe på at ikke noen der borte fra festningen bruker min hytte.

 

Et par dager etterpå skjedde denne episoden med flygerene, og hva var bedre enn og gjemme kanadierne i hytten som tyskerene viste var under tysk kontroll, og attpåtil skulle stå tom i en måned fremover. Og i den hytten lå  flygerene i nesten åtte dager. Når flygerene kom frem der holdt de nesten på å få sjokk,  for i det de kom inn i hytten så de rett på et stort, rødt, naziflagg som var hengt opp på veggen. Da tenkte de: Nå har vi godt i saksen. Så skaffet vi de middag av kokt pale og kokte poteter, for det var det eneste vi kunne oppdrive uten rasjoneringskort eller penger. For hva skulle de med det. De levde på poteter og pale de dagene de bodde der.

 

Om dagen måtte de gjemme seg utenfor hytten. Vi ga de en presenning og så gjemte de seg oppe i skogen i tilfelle tyskerene tok seg en tur bortom hytten. De fikk ikke lov å fyre opp om dagen, kun om natten når det var mørkt, for ingen måtte merke at det var noen der. Etter en stund tok jeg en tur ut der og forklarte hvordan situasjonen lå an og at jeg var en venn som skulle hjelpe dem over til England.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil