18. april 1999:
Kjære Radij. Jeg håper du får dette brevet, med krigen og alt har jo ikke postverket fungert så bra.
Jeg er i Norge nå, på et ganske rolig sted som heter Otta. Det er fint her, men jeg klarer ikke å føle glede over noenting. Jeg bor på et flyktningemottak, og det er ganske mange fra Kosovo her. Har truffet en som bodde bare noen få kvartaler bortenfor meg. Hun er 20 år og heter Anna. Jeg har pratet ganske mye med henne. Hun har hjulpet meg gjennom det verste. Du lurer kanskje på hvor fælt jeg egentlig kan ha det. Du har vel rett. Jeg er trygg. Ingen krig rett utenfor døren min, ingen som blir skutt... Alt kunne vært perfekt. Men jeg mangler noe. Familien min. De skulle blitt med hit. Eller jeg skulle blitt igjen. Men det hadde min mmor aldri tillatt. Jeg aner ikke hvor de er. Jeg har kontaktet flere hjelpeoranisasjoner og bedt dem prøve finne dem, men jeg har ennå ikke fått noe respons.