Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Et hett intervju med: Djevelen!

Et hett intervju med: Djevelen!

Et intervju med djevelen.

Karakter: 6

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål
Lastet opp
21.05.2002
Tema
Djevelen


Jeg sitter i forværelset til Djevelens kontor. Et ryddig lite rom med en god del benker. Blader og annet du kan lese mens du venter, akkurat som i et helt vanlig venterom.

Jeg ser meg rundt. Helvete er ikke som jeg trodde i det hele tatt. Helvete er egentlig et ganske fredelig sted. Det eneste som bryter stillheten er et og annet skrik av smerte. Jeg kikker nervøst på de andre i rommet, helt vanlige mennesker, helt vanlige døde mennesker…

 

En mann uten hode spør om plassen ved siden av meg er ledig. Jeg nikker og han setter seg. ”Første gangen du er her?” spør den hyggelige, men hodeløse mannen. Jeg nikker igjen, mens jeg lurer på hvordan han snakker, eller hvordan han så at jeg nikket for den saks skyld. ”Når døde du da? Selv ble jeg ble halshugget under den franske revolusjon,” sier mannen uten hode. Denne gangen ser jeg at han holder hodet sitt under armen. ”Nei, nei, jeg er ikke død, jeg skal bare ha et intervju med djevelen, skjønner du,” sier jeg raskt. Mannen sier ikke noe. Jeg legger merke til at hodet hans hoster og kikker seg nervøst om før han hvisker: ”Demp deg, det er mange her nede som ikke liker dere… Levende.”


 

Han reiser seg uten et ord og setter seg et annet sted. Jeg ser nervøst på klokken min, 11.03, - Bare to minutter til, tenker jeg for meg selv.

Plutselig høres en vennlig stemme: ”Eivind Lauritsen, Herr Belzebub kan ta imot Dem nå.”

Jeg reiser meg, tar frem penn og papir og går inn døren til Djevelens kontor…

 

”Takk for at De tok Dem tid for å treffe meg, jeg skjønner at De har mye å gjøre.”

Foran meg sitter Lucifer, den falne engel. Han ser ikke ut som jeg trodde han ville, ikke en stor demon, mer en utspekulert forretningsmann.

 

”Ikke noe å snakke om, jeg har egentlig ganske mye fritid, og jeg liker å snakke med dere… hva var ordet nå igjen?”

 

”Levende?” legger jeg raskt til

 

”Ja, akkurat, levende,”.

 

”Når og hvordan startet De i denne ’bransjen’?”

 

Djevelen tenker, jeg kan se at han begynner å bli nostalgisk. Han smiler litt for seg selv og jeg legger merke til de sylskarpe tennene.

Jeg kremter nervøst.

 

”Åh! Unnskyld, jeg glemte meg visst, hva var spørsmålet igjen? Å, ja, når og hvordan jeg startet i sjelforvaltningsbransjen…

Vel, de fleste tror at Gud skapte jorden alene. Dette er feil, jeg hjalp ham. Som du vet, var jeg en av hans utvalgte, en engel, det du kanskje ikke vet, er at jeg var like mektig som ham. Gud så på meg som en trussel, så vi delte opp sjelene på jorden. Jeg fikk de onde, han fikk de gode. I motsetning til det de fleste tror, er jeg ikke sint på grunn av dette. Nei, tvert imot, bare tenk deg om, det finnes mange flere syndere enn det finnes helgener. Derfor får jeg flest sjeler å ernære meg av.”

 

”Ernære?? Som i spise?” avbryter jeg

 

”Akkurat, bare det at jeg ikke spiser, jeg bare lever av energien deres. Sjelene til de døde er faktisk ganske trygge her.”

 

”Ok… Men, når startet De i Sjelfordervingsbransjen?”

 

 ”Sjelforvaltningsbransjen,” sier han og viser nok engang tennene sine.

 

”Unnskyld, forvaltning,” sier jeg raskt.

 

”Hmm, ingen skade gjort. Vel, jeg startet når Adam og Eva døde, de var syndere, skjønner du. Noen måtte jo ta vare på dem.”

 

”Mange mener De er roten til alt vondt. Hva mener De om det?”

 

Umiddelbart får han et hardt uttrykk rundt øynene. Han tenker litt, så sier han:

”Det er lett å skylde på det man ikke kan se, men faktumet er og forblir at mennesker skaper sin egen lykke og ulykke. Alt jeg vet er når de skal dø, og om de kommer til meg eller ikke,”

 

Han tenker litt til før han legger til at det faktisk er Gud som skaper de fleste naturkatastrofer.

 

”Har De noen meninger om Satanister?” sier jeg, dette var et av de spørsmålene jeg hadde gruet meg til.

 

Satan sukker oppgitt før han sier:

”Vel, de tror de ærer meg ved å skjende gravplasser og ofre dyr og slike ting, men egentlig finner jeg de tingene ganske upassende. De kunne heller bare ofre meg en tanke av og til.”

Han ler tørt av sin egen vits. Jeg ler også, det blir en veldig nervøs latter. Han stopper etter noen sekunder, det gjør jeg også.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil