Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Grunnleggeren av Behaviorismen

Grunnleggeren av Behaviorismen

Om John Broadus Watson, kjent som grunnleggeren av behaviorismen.

Sjanger
Temaoppgave
Språkform
Bokmål
Lastet opp
20.05.2002
Tema
Ideologi


Innledning

John Broadus Watson (1878-1958) var en mann med forandringer. Han omdannet seg, så igjennom sitt perspektiv av seg selv og om hvordan andre så han. I sine yngre år var han en problem-ungdom i South Carolina, men fikk senere en akademisk karriere. Han ble videre en leder innen psykologi og publiserte ”psykologi as the Behaviorist views it” som ble en akademisk spetakkel. Det var resultatene som han fortalte om i dette studiet som ga han det verdenskjente navnet ”Grunnleggeren av Behaviorismen”. Etter mange suksessfulle år som professor på et Universitet, starter han innenfor området annonsering, hvor han prøvde å smelte sammen vitenskap med foretningsverdenen (økonomi).

 

Grunnleggeren av Behaviorismen

Den vitenskapelige psykologi rundt 1910 var sentrert mer omkring adferd og objektivitet enn om bevisstheten. Det var Watson som satte denne interesse og denne nyorientering i system. I 1913 publiserte Watson et manifest (”Psychology as the Behaviorist Views It”) som umiddelbart forandret psykologiens ansikt. I dette studiet gjennomgikk Watson det som ”litt feilaktig” ble kalt ”det introspektive studiet” og brukte begrepet ”behaviorismen ” som en alternativ definisjon. Han mente at den innlærte adferd er helt avgjørende for menneskets handlinger. Det går ut på at det bare foreligger miljøpåvirkning og man ser derfor bort fra arvelighet og individenes selvutvikling.


 

Det første punkt i det behavioristiske program var definisjonen av psykologi som vitenskapen om atferden. Ved siden av det teoretiske; å forklare atferden, var behaviorismen målsetting like mye det praktiske – å forutsi og å kontrollere. Her var Watsons alvorligste innvending mot sine forgjengeres mangel på å se det virkelige liv, og ikke bare teorien. Watson mente denne svikt kom av at psykologene ikke i tilstrekkelig grad hadde vært opptatt av praktisk, konkret atferd. Videre mente han at å studere atferd gjør man best ved å være engasjert i atferd, tale om atferd og intet annet enn atferd. Heller ikke forklaringene på atferden skal inneholde henvisninger til uobserverbare prosesser.

 

Det er altså ikke nok at begrepene knyttes i objektive observasjoner, de skal heller ikke gis navn som kan bringe tanken tilbake på psykologiens tvilsomme fortid. Dette kan virke som kun sjonglering med ord. Det er ingen garanti for at et utsagn blir mer vitenskapelig selv om terminologien (fellesbetegnelse på fagutrykk) endres - som for eksempel at det introspektive studiet fikk navnet behaviorismen.

 

Psykologisk sett ble den terminologiske utrenskningaksjon likevel et av behaviorismen sterkeste virkemidler og et av dens mest synlige bidrag til moderne psykologi. Dette tiltaket var helt i tråd med Watsons egen teori om språket som ble identisk med tenkingen. Watson begrunnet det slik: Skal man forandre folks begreper, er det logisk å begynne med ordene. Ved å bannlyse en rekke psykologiske termer, oppnådde behaviorismen i første omgang å fjerne en rekke teoretiske problemer. Det som ikke kan nevnes med navn, kan heller ikke diskuteres. Ved på den annen side å innføre en forenklet konkret atferdsterminologi innbød den til å se grunnleggende likhetstrekk ved forskjellige aktiviteter, sette en brems på alt for luftige teoretiske spekulasjoner, og dessuten gi forskerne en viss forsikring om ulike utsagns objektivet. Det positive i Watsons terminologi ligger altså i hans vilje til å gjøre sine begreper konkrete og forsøket på en gjennomført fokusering mot en spesiell side – atferden - ved alle menneskelige aktiviteter.

 

Eksperimentet på lille Albert

Som en tidligere forsker på dyrenes adferd forandret han sin studieretning mot mennesket. Han videreutviklet hans saklige metode til det menneskelige studiet av følelser. Hans arbeid sentrerte seg om å utlede en adferdsteori av følelsene. Hans forskning på menneskene var i samarbeid med Adolf Meyer, en ledene figur i utviklingen av amerikansk psykiatri. De jobbet sammen i flere år sammenhengende utenom for en avbrytelse under førsteverdenskrig, da han og andre psykologer arbeidet med folk i militæret.

 

Watson gikk tilbake til John Hopkins etter førsteverdenskrig og gjenopptok hans arbeid med menneskelige følelser. Hans mål var å utvikle teknikker hvor ved han kunne betinge og kontrollere følelsene av subjektet mennesket. Dette gjorde han i et velkjent eksperiment kalt ”Eksperimentet på Lille Albert”. Eksperimentet skulle svare på tre spørsmål:

 

1)   Kan et barn bli betinget til å være redd et dyr som ankommer på samme tid som med en høy og skremmende lyd?

2)   Ville en slik redsel overføres til andre dyr eller til livløse objekter?

3)   Hvor lenge ville en slik redsel vare?

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil