Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Leiren

Leiren

Ungdommer og grenser. Jonas flytter på grensene sine.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
16.04.2002


Kjære Dagbok!, 1. juli -02

 

Jeg, Jonas Blom Ødegaard, 17 år, er bedt med på leir av bestekompisen min, Mads. Ikke noe rart i det tenker du vel, men for meg er det ganske skremmende. Jeg er, som du vet 17 år, og ikke akkurat stor for alderen. Jeg er liten med lyst hår og briller. Musklene (hvis du kan kalle det for muskler), er ikke mye å skryte av. Kan vel måles i størrelse med en fluelort… Da jeg bodde i Smedstad var kallenavnet mitt ”Pilten”. De fleste fant navnet ganske passende på meg siden jeg var en liten pyse med store blokkbokstaver.

 

Det var ikke noen vanlig speiderleir eller 4H leir jeg skulle bli dratt med på. Nei da, av alle ting ville Mads ha meg med på ”Ekstremsportvikua på Voss”. Du kan vel selv tenke deg til hvor lite passende det er for meg! Verken rappellering, rafting, eller fallskjermhopping virker spesielt fristene. Jeg får frysninger på ryggen bare av å tenke på det!


 

Selv om Mads og jeg er bestekompiser, vet han ikke at jeg er en pyse. Han tror jeg er et normalt eksemplar av det man kaller ”ungdommer”. Han synes kanskje jeg er en del inne i helgene isteden for å feste, men jeg har alltid en unnskyldning på lager. Takket være mitt ganske omfattende vocabulary, har jeg blitt reddet ut av mang en situasjon, men denne er det verre med. Selv om jeg er mørkredd, har høydeskrekk og eier alt av fobier, er visst dette nettopp tingen for meg ifølge brosjyren; ”Har du en fobi du gjerne vil bli kvitt, eller ønsker du å teste ut grensene dine er Ekstremsportvikua på Voss” tingen for deg! Vi kan tilby noe for alle aldersgrupper, ferdighetsnivåer og vanskelighetsgrader.”

 

Jeg må vel reise for ikke å avsløre ”hemmeligheten” min. Hva kommer han til å tro om meg hvis jeg ikke reiser? På en skala fra 1 til 10 ville jeg vel landet på en 2’er hvis jeg var heldig.. Nei, jeg må virkelig ta meg sammen.. Ønsk meg lykke til kjære dagbok!

- JonasJ

 

Jonas la fra seg dagboka og gikk ut på badet. Han stilte seg foran speilet og så på seg selv med et kritisk blikk. ”Hvordan skal jeg bli like tøff som Mads? Jeg er, som Bølla pleide å si; en tragisk figur… Jeg er ikke en figur engang… Så mye er jeg…”, sa Jonas til seg selv og holdt tommelen og pekefingeren et par cm. fra hverandre. Bølla hadde vært en av de verste mobberne i Smedstad. Han hadde vært hovedgrunnen til at Jonas og familien flyttet til Oslo.

 

Jonas gikk raskt ut fra badet igjen for ikke å bli altfor deprimert, og begynte å pakke. Han fant fram alt han trodde han kunne få bruk for og haugen på gulvet vokste stadig. Det så ikke lenger ut som han skulle på leir, men som om en polferd ventet like om hjørnet. Jonas sukket tungt og gikk og la seg. Han fikk ikke sove. Han var både nervøs og litt redd når han tenkte på alt han snart skulle oppleve.

 

Da vekkerklokka ringte neste morgen, var han mildt sagt stup trøtt. Han famlet etter brillene og ruslet ut på kjøkkenet for å finne seg noen brødblingser. Noen minutter senere tuslet han sakte nedover til Mads med ”flyttelasset” sitt. Mads bodde i samme blokka som Jonas, men i etasjen under. Sammen gikk de til Kommunehuset, hvor bussen ventet på dem. Jonas begynte å angre seg allerede da han så bussen. Turen til ”den sikre død”, som Jonas selv kalte leiren, gikk ubeskrivelig seint. Bussen var full av forventningsfulle ungdommer. Alle unntatt Jonas snakket og diskuterte ivrig om alt de skulle gjøre når de kom fram. Jonas selv så for det meste bare ut av vinduet, uten å registrere noe av det de kjørte forbi. Da de nærmet seg sa Mads;

Gleder meg vanvittig til rappelleringa! Kommer ikke til å bli lite fett da!” 

Joda” mumlet Jonas uten å mene det.

Tenk på den herlige følelsen av å henge i et tau 200 meter overbakken og du er den eneste som kan få deg raskt ned! Stakkars den som har høydeskrekk da!” sa Mads og lo.

Ja, stakkars den!”, svarte Jonas ironisk. Han forsøkte å smile overbevisende mens han tenkte med skrekk på den gangen han stod i gardintrappa hjemme for å skifte lyspære. Han følte seg svimmel og kjente en kald iling nedover ryggen. Naturen utenfor opptok igjen oppmerksomheten hans.

 

Da bussen stoppet utenfor leirområdet tok Mads tak i Jonas og drog han med seg til teltplassen. Jonas kikket seg rundt og så på alle de entusiastiske og spente ungdommene. Etter at teltet var oppe og de hadde fått i seg en matbit, var det klart for første øvelse. Rappellering! Det Jonas gruet seg mest til. Han tenkte på alt som kunne gå galt og var sikker på at noe kom til å skje med han. Hvis han nå skulle være så uheldig å falle ned, lå det et avskjedsbrev til foreldrene hjemme på pulten hans. Han hadde skrevet det før han reiste, bare i tilfelle.

 

Han gikk sammen med gruppen sin oppover baksiden av fjellet de skulle rappellere fra. Det var ikke så veldig bratt der og stien oppover var fin. Hele tiden hørte Jonas en stemme inni seg som skrek; ”Pilten, Pilten så feig du er!”. Plutselig begynte han å løpe oppover fjellsiden, uten selv å vite hvorfor. Han bet tennene sammen og kjente etter hvert blodsmak i munnen. ”Jeg er ingen pusling og jeg er ingen pilt”, sa han høyt til seg selv.

Da han kom til toppen ble han stående stille ett øyeblikk. Han så utover og ble med ett veldig svimmel. Jonas la seg ned på magen og ventet på de andre.

Er det noe i veien, Jonas?”, spurte Siri, som var en av lederne.

Nei da, alt er fint med meg”, svarte Jonas kjekt og smilte.

Så bra, da vil du kanskje være først utfor sammen med Arne Johnny?”, spurte Siri. Alle kalte Arne Johnny for Kubikken og han hadde tydelig ikke noe imot det. Kubikken var en stor, og ganske kraftig gutt på 18 år. Smilet til Jonas forsvant raskt og gikk over i en grimase.

Han ser veldig skummel ut”, tenkte Jonas og kjente redselen komme langsomt. Nå måtte han i alle fall ikke drite seg ut! Han prøvde å stramme seg opp uten videre hell.

”Finner jeg på noe dumt nå, kommer jeg til å bli døpt Pilten for resten av mitt liv”, tenkte han for seg selv og gikk motvillig mot utstyret som lå og ventet på ham.

 

Jonas tok nervøst på seg hjelmen. Med svette, kalde og skjelvende hender festet han den omhyggelig. Han gikk nærmere kanten.

Holy Maloney”, mumlet han mens Siri festet rappelleringsselen.

Sa du noe?”, spurte hun.

Nei da”, sa han og tenkte; ”Hvis det er noen der oppi himmelen som kan hjelpe meg, så gjør det nå! Få meg trygt ned herfra før jeg blir totalt massakrert som sementen under en bulldoser!

 

Siri forklarte han i detalj hva han skulle gjøre. Jonas og Kubikken gjorde seg klar. Kubikken smilte hånlig til Jonas. Jonas prøvde å ignorere det, og tenkte på hvordan han skulle komme fortest mulig ned veggen som nå virket flere tusen meter høy. Jonas kom seg et par meter nedover før han stanset.

Dette går bra Jonas! Bare fortsett!”, ropte Siri.

Det er lett for deg si som ikke har høydeskrekk og som ikke har ett fjell av en 18 åring ved siden av deg”, tenkte Jonas surt, mens han trassig beveget seg et par meter lenger ned.

I øyekroken kunne han hele tiden se Kubikken, som ikke lenger så like tøff ut som på toppen. Da Jonas sakte men sikkert nådde midten av fjellet, stoppet han litt igjen. Det gjorde vondt inni håndflaten etter tauet han måtte holde i hånden for å regulere farten nedover.

Å nei! Ikke nå”, tenkte Jonas. Han fikk et forpint uttrykk i ansiktet da han kjente at han måtte slå lens.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil