Det heter seg at vi nordmenn er født med ski på beina. Forskjellige hendelser har fått meg til å lure på om dette er sant.
Da jeg var en tre-fire år, fikk jeg mine første langrennsski. Korte, brede og forheksede, i hvert fall trodde jeg det, siden de alltid gikk mye fortere bakover enn de gikk framover. Etterhvert som årene gikk, ble skiene smalere og lengre, men av en eller annen merkelig grunn forble skiferdighetene mine mildt sagt dårlige. Det trodde i hvert fall jeg, siden Bjørn Dæhlie og de gutta gikk et par-tre ganger så fort som meg på fem kilometer, en distanse jeg gikk utallige ganger i den lokale lysløypa...
Noen flere år passerte i all stillhet, og mine foreldres forsøk på å få meg inn på det lokale skilaget endte med knall, fall og tre illsinte niåringer, nesten på gråten fordi mitt lille fall innunder en granbusk gav oss bare en tredje plass i stedet for et sikkert-som-banken stafettgull i en konkurranse minst like viktig som OL. På det daværende tidspunkt skjønte jeg ikke hvorfor de var så sinte. Jeg mener, vi deltok, hadde det gøy (i hvert fall hadde jeg det) og vi fikk en medalje for vårt strev. Hva så om medaljen var av ekte falsk bronse som av ekte falskt gull? Selv om de sikkert ikke visste det, kom denne hendelsen til å plage meg i lang tid, hjemsøke meg når jeg trakk på meg skidressen, skremme meg til å søke et stadig raskere tempo, og drepe gleden ved det hele...