Året er 2090. Stjernene blinker – som de alltid har gjort. Har en rar følelse i magen, vet ikke hva den betyr, vanskelig å tolke slikt.
Datoen er 21. mars, pussig det dere… 12 timer…! 12 timer før avreise til Sirius.
Det vil da si at 22.mars så er jeg på vei til Sirius.
Målet våres er å foreta en forsknings reise til stjernen Sirius. Ta prøver fra overflaten å lete etter mulig liv.
Da tiden endelig var inne, og jeg og 10 andre ”utforskere” besteg ”den stolte ganger” på vei ut i det store rom, begynte jeg allerede å bli uttollmodig. tankene på å besøke Sirius, stjernen som skinner sterkest av alle stjerner, utrolig! Kan nesten ikke skjønne det!
Mannskapet foruten med selv er det 5 piloter, 2 kokker og 3 teknikere om bord i romskipet. Et godt sammensveiset team.
5 måneder er gått. Hvis noen bare hadde funnet en bok som jeg IKKE har lest, eller en video jeg IKKE har sett, vet jeg ikke hvor jeg hadde gjort av meg. Jeg kjeder meg så inderlig. Trøsten med all elendigheten og kjedsomheten er jo at jeg er blitt en mer hva vi kaller ”litterær” person.
De siste dagene kommer til å gå til kalkulering av landing, varme, overflate, oksygen nivå osv. Ganske kompliserte saker med andre ord.
Endelig. Landet, står og skuer utsikten - NYDELIG. Landingen gikk bra, eneste feil var varme nivået, men det forårsaket ingen større problemer. Det var en rar følelse, luften ”kjennes” rar ut. Jordskorpen er hard, ser svidd ut. Den såkalte himmelen, som egentlig bare er et blikk utover i rommet er klar, krystallklar, eneste som ”skygger” for utsikten er de andre stjernene på himmelen.
Etter flere timer med beskuelse og vedlikehold av skipet, var det dags for søvn. Planen for morgendagen er en dagstur/sightseeing for å samle prøver av diverse. Kjedelig saker, men utsikten veier opp kjedeligheten.
Dagen begynte finfint. Har mat, humør og bra utstyr for en dags arbeid. Vi fikk samlet prøver, men ikke nok, vi bestemte oss for å skillelag. VI hadde få timer og mye arbeid. Jeg gikk sammen med Tor, Kevin, Anne og Elin. Vi gikk i retning nord o et par timer, og plukket underveis. Analysene skulle skje på laben i skipet.
Plutselig skjedde det som IKKE skulle skje. Tor, Kevin Anne og Elin falt ned en grøft.
En dyp kløft. Tauet lå i skipet, og jeg hadde ikke energi til å løpe tilbake, tiden jobbet også i mot meg. Jeg måtte finne de andre! Kompasset lå i grøften. Måtte løpe etter øyemålet
Etter å ha løpt febrilsk i en lang stund, og følte meg temmelig ”lost in space”
stod jeg plutselig foran en enorm bygning formet som en halvkule, av glass. Jeg ble
forferdet og redd. Etter et par korte sekunder reiste jeg meg opp igjen, måtte søke hjelp i det som så ut som en slags landsby. ”Vennelig eller ikke?” slo meg, men mine venners liv stod på spill. Jeg ble møtt av et syn når jeg kom inn noe som lignet en hovedinngang, For et syn, den fikk utsikten ved skipet til å bleikne i forrhold.
Synet var et endeløst paradis, fylt med varme, glede renhet og en slags magi.
Jeg ble møtt av noe som under ingen omstendigheter lignet på mennesker. Men de forstod meg. Jeg var redd. Virket som de følte det. En av dem tok meg på hodet, følte i pannen min. Fikk så signal om å følge etter. Jeg så meg om, vennene mine var glemt. Det fantastiske synet av trær og blomster, fosser og vann fortrollet øynene mine.
Jeg ble presentert for noe som lignet en sjef eller konge. Han tok meg på pannen, han leste tankene mine, og jeg leste hans sine. Telepati kalles det. Har lest og hørt mye om det. Men ALDRI trodd det var mulig. De tok av meg drakten min, var litt skeptisk til det, men satset på at vi var sånn semi venner nå.
Omgivelsene var nydelige. Det så jordisk ut. Med ett hørte jeg et pip jeg hadde hørt før, på film. Kvitre lydene til fossekallen, Norges nasjonal fugl. Fullt av fugler fløy opp i luften. Men de kom ikke langt. Det var jo tross alt tak her. Jeg ble ført videre. Turte ikke lage noe lyd. Var redd for reaksjonene.
Etter lang tids gåing blei jeg lagt inn på en sykestue for skjekking virket det som. Jeg fikk en hjelm på hode, og med ett hørte jeg stemmer. Der var dem! De snakket til meg, gjennom denne hjelmen. De fortalte en historie av fryd, glede og sorg. De hadde blitt forvist fra sin tidligere stjerne Alpha Sirius, og hadde slått seg ned her.
De hadde pendlet frem og tilbake fra Jorden – Tellus og hentet frø, planter og dyr, før menneskets oppstandelse, og forurensning. De hadde overvåket oss. Sett all elendigheten vi mennesker hadde skapt og funnet oss i. De fortalte at de hadde klart å fange dyre og fugl arter som for lengst var utdødd på jorden, og at vannet deres var fra jorden, rettere sagt fra tidenes morgen. Energi utvandt de fra lysstrålene fra Sirius.
Det hele var så fantastisk at jeg ville være der resten av mitt liv. Oppleve renheten, harmonien mellom jord og mennesket.
”Alex!”
Jeg ble revet ut av drømmene mine. Det var Tor, Kevin, Anne, Elin, Trygve, Erik, Trine, Nils, Trond og Atle.
”Dere er her?? Hvordan er det mulig? Tor, Kevin, Anne og Elin, dere dere falt jo ned kløften…”
”Vi ble reddet av dissen folkene” Elin hadde et stort men slitent smil over ansiktet.
”La oss dra hjem. Dette er ikke vårt hjem!” Anne var sliten og utmattet.
Etter en dårlig natt søvn, skulle vi reise. HJEM. Jeg gledet meg, men hadde allikevel sorg i hjertet. Jeg ville ikke reise.
Vi fikk ta en siste farvel med vesenene som bodde her, og ble utstyrt med et fartøy som skulle frakte oss hjem.
Hjemveien var ikke god. Sorgen jeg følte over å forlate et slikt paradis var overveldende. Turen tok 5 dager, de hadde en annen teknologi enn oss mennesker, så det gikk fortere en ankomst turen.
Mens de andre sov mye, leste bøker og så video, filosoferte jeg! Filosoferte på mennesker...