Hun så ut av vinduet. Kikket på sitt eget speilbilde. Merkelig. Man kunne se henne, og samtidig landskapet i bakgrunnen - hun var gjennomsiktig som et spøkelse. Som om hennes ånd svevde og så inn til huset. Voktet på henne. Et godt eller et dårlig tegn? Hun visste ikke. Eva strøk seg over magen enda en gang til. Kikket ned på gatelyktene, stirret på dem helt til øynene føltes tørre og skrek etter væske. Hun blunket et par ganger og slo på radioen. Satte seg ned og kikket på den vesle boken hun hadde fått av legen. Hun bladde i den på måfå. Kunne hun skrive i den nå? Var hun virkelig sikker på dette? Hun grep etter kulepennen.
Hun hadde gjort et valg. Hun kunne rett og slett ikke gjøre noe annet. Selv om all fornuft skrek til henne at hun måtte åpne øynene og se nøkternt og realistisk på sin egen situasjon, kunne hun ikke få seg til å gjøre det andre valget. Barnet var hennes. Hennes og Christers. Snille Christer. Christer virket oppriktig glad for hennes valg. Han hadde støttet henne og sagt han stod bak henne uansett hva hun valgte. Skjønt, hadde hun noen alternativer? Ikke var hun særlig kristen. Ei heller interessert i abortdebatten. Ikke før hun en dag hadde vært klar over hvor lenge siden hun sist hadde mensen. Hun ble ikke nervøs av den grunn. Tok heller livet med ro, som hun alltid hadde gjort. Snart fikk hun ømme bryster. At det var enda et tegn, tenkte hun ikke på. Hun var jo ung, kroppen hennes var kanskje ikke ferdig med å utvikle seg enda.
"Jaha, prøven viser at testen var positiv. Du er gravid." sa legen og boret sine alvorlige øyne på henne. Eva stirret på ham som en hypnotisert kanin foran en slange. Hva var det han sa? Gravid?
"Siden du er under den seksuelle lavalderen, er jeg nødt til å ringe dine foreldre og underrette dem om saken. Så kan vi snakke om en eventuell abort." fortsatte han ufortrødent. I det samme fikk hun frysninger på ryggen. Abort? Hun drepe et liv?
Hun kikket tankefullt i boka, før hun resolutt grep fatt i pennen og skrev ned sitt eget navn inn i den - "Eva Brattli". Tankene var et kaos. Hun tenkte på det legen hadde sagt - at hun var for ung, at hun kanskje ikke kunne klare barnet alene på egen hånd. Hun var helt klar over dette, men følte hun virkelig kunne klare dette. Å ta et liv kunne hun ikke få seg til å gjøre. Før hadde hun tenkt lettvint; ble hun gravid, skulle hun selvfølgelig ta abort. Selv om hun var glad i, og likte seg godt blant små barn, tok hun heller sikte på en god og solid utdannelse. Barn fikk hun vente med til etterpå, når hun trygt kunne forsørge barnet selv. Tenkte hun da. Hun var ikke klar over hvilke enorme og motstridene følelser som ville krasje når en ble stilt ovenfor slike valg. Fornuften og hjertet er to helt forskjellige ting, som bestemor pleide å si.
Dessuten så hadde hun jo Christer, som ville stå bak henne uansett hva hun gjorde. Det var ihvertfall hva han sa, og hun følte hun kunne stole på ham. De hadde holdt sammen siden hun var 13. Det hele begynte som litt småsvermeri, det ga liksom prestisje å være sammen med den kjekkeste og tøffeste gutten på hele ungdomsskolen. Etterhvert som de ble eldre, og ble interessert i å kjenne hverandre mer enn overfladiske småkyss og holding av hender i skolegården, følte de seg mer og mer knyttet sammen. Var dette kjærlighet? Hun var virkelig glad i ham, men hvordan vite om dette var det rette? Det hele hadde blitt en vane, en trygg lomme hun følte seg komfortabel i. Hun var jo "bare" 15, noe de fleste hadde påpekt, altså mamma og de nærmeste vennene som visste om det. Kunne hun egentlig stole på ham?
Ville alt bli det samme som før, når de ble tre? Christer, som elsket fart og spenning. Hun visste at vennene hvisket om at de egentlig ikke passet sammen. At Christer, som alltid ville ut og feste og ikke kunne tenke seg å sitte hjemme med lekser og kaste bort en hel helg foran en prøve framfor litt gøy, burde fått en som "passet" ham. Ikke en som var skolelys og aldri fikk lov til å gjøre noe gøy. Som alltid ble hentet hjem klokka 22:00 av en engstelig mor. Det var hva de så. De så ham ikke når de var alene, når han endelig turde å kaste vekk den tøffe masken. Da kunne de diskutere i timevis om små og store ting som berørte dem, alle de hverdagslige tingene som den "tøffe" Christer ville fnyst og ledd av. Tenk om Christer egentlig ikke ville ta sitt ansvar? Om han ikke taklet sin nye rolle? Om han bare stakk av?
Hun tenkte på sitt første minne fra pappa. Pappa hadde nemlig forlatt mamma da hun var ett og et halvt år. Første gang hun så ham var hun fire, og kjente ham ikke igjen. Han var annerledes enn på de bildene hun hadde fått av mamma, og så litt skumlere ut. Hun hadde spunnet seg en drømmeskikkelse av en far og drømt seg inn i fantasiene så de nesten var blitt virkelige.
"Mamma!" ropte hun gråtende. Løp redd fra den mannen som smilte usikkert mot henne. "Det er din far," svarte moren med et uklart blikk i øynene. "Pappa har vært borte lenge, men nå er han tilbake på besøk. Se, han har med seg gaver til deg!"