Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Regnbuen

Regnbuen

Ei jente blir alvorlig kreftsyk. En tekst som setter livet i perspektiv.

Karakter: 6 (vårtentamen, 10. klasse)

Sjanger
Essay
Språkform
Bokmål
Lastet opp
30.04.2013


Livet. Jeg smaker på ordet. Bittersøtt, kanskje. De siste tolv månedene har jeg gjennomgått mye. Ting jeg aldri trodde jeg kom til å overleve. Men det gjorde jeg. Livet er som et ekteskap. Det er med deg i gode og onde dager, helt til døden skiller dere. Noen ganger kan du ha lyst til å skille deg. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har tenkt tanken flere ganger, men jeg har kommet med den konklusjonen at det er verdt å leve. Etter regn kommer det alltid sol, sies det. Om det ikke skjer så kan solen faktisk skinne samtidig som det regner. Da oppstår det en regnbue. Og det er ved regnbuens ende du finner skatten. Livet. Til tider uutholdelig. Til tider et paradis. For meg var det et paradis frem til dagen for nøyaktig et år siden.

 

Det var lørdag. Fuglene kvitret lystig, og brisen frisket opp den varme sommerlufta. Syrinen blomstret for fullt, og duften krøp opp i nesen min. For en herlig dag dette skulle bli. Jeg fikk nesten rett.

 


En halv time før midnatt kom beskjeden. Beskjeden som rammet meg, familien, og vennene mine. Beskjeden som forandret livet mitt. Da telefonen ringte tok det omtrent fem sekunder før himmel ble til helvete. Jeg så hvordan uttrykket til mamma endret seg. Fra lattermild og tullete, til skrekkslagen. Deretter begynte hun å gråte. Jeg husker det første jeg tenkte. Oldefar. Det måtte være han. Han var gammel. Nesten nitti år. Men etter hvert skjønte jeg at samtalen ikke dreide seg om han, men om meg. Mellom hulkene oppfattet jeg noen ord; ja, nei, Emilie, sykehuset.

 

Den neste uken gråt jeg mye. En bekk av tårer. Familie og venner gråt sammen med meg. Sammen lagde vi en elv. Siden jeg ikke orket noe særlig mat brukte jeg lang tid på å smake på ordet. K-r-e-f-t. Synonymt med helvete. Antonymet til glede og latter.

 

Men jeg tok feil. Igjen. Det var ikke enten eller. Det var mer som en berg- og dalbane. Noen dager var sykdommen uutholdelig, det er ikke til å komme bort i fra. Spesielt i starten. Prøver, operasjoner, cellegift, gråt, og smerte. Jeg så fremtiden forsvinne foran øynene mine. Alle drømmene mine som var skrevet i sanden forsvant. Det holder ikke å skrive dem i sand. Det du skriver i sanden forsvinner. Men kjærligheten er hogget i stein. Det har jeg fått erfare. Da fossen av tårer bruset gjennom livet mitt ble drømmene, skrevet i sand, visket ut, men kjærligheten, hogget i stein, forble upåvirket. Eller kanskje ikke upåvirket. Jeg tror den ble sterkere.

 

Jeg fikk besøk nesten hver dag. Venner, klassen min, familie, slekt. Nattbordet mitt ble så fullt av gaver og blomster at mamma begynte å ta det med seg hjem. Selv om det var koselig med besøk ble jeg veldig sliten. Jeg pleide å sovne rett etter besøket reiste. Dagene var stort sett like.

 

Utover høsten ble jeg sakte, men sikkert bedre. I slutten av november prøvde jeg meg en dag på skolen. Det gikk overraskende bra. Hele desember levde jeg ganske normalt, med unntak av skitreningene. Juleballet var nok høydepunktet.

 

Sophie og jeg ordnet oss sammen hjemme hos meg. Selv om ansiktet mitt bar preg av sykdommen, fikk Sophie på en eller annen måte sminket bort det sykelige. Kinnene mine glødet som de ikke hadde gjort siden juni. Sminke og parykker er geniale oppfinnelser. At kroppen min så ut som et benrangel gjorde meg egentlig ingenting. I skyhøye Chanel-sko og lårkort rød kjole ankom jeg ballet.

 

- Sjekk Miss Supermodell!
Joachim dultet til kompisene Andreas og Eric, og alle tre så i retning meg og Sophie. Jeg ignorerte dem. Det var Sophie de snakket om, bombesikkert. Vakre Sophie. Men hun svarte dem heller ikke. I stedet snudde hun seg mot meg og hvisket:

 

- De mener deg.
Hjertet mitt dunket raskere. Syntes Joachim at jeg var pen?

 

Vi danset sammen flere ganger den kveld. Joachim og jeg. For det meste rolige klinedanser. Jeg orket ikke så mye annet. Men det var nok. Hjertet mitt boblet av glede. For en kveld glemte jeg kreften. Jeg slo meg løs. Levde livet. Innen kvelden var over hadde jeg, Emilie Karlsen, 15 år, fått min første kjæreste.

 

Etter regn kommer sol. Men solen kan ikke skinne for alltid. Før eller siden begynner at å regne igjen. Etter noen gode måneder, desember, januar, februar, og mars, fikk jeg tilbakefall. Kreften blusset opp på nytt. Jeg var tilbake der jeg startet. Prøver, operasjoner, cellegift, smerte, og gråt.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil