Jeg gikk nærmere og nærmere med langsomme skritt. Jeg satt meg ned på knærne rett ved siden av en skikkelse. Jeg snudde meg rundt. Der satt en person. En person med hodet i fanget. Personen så ikke ut til å ha det bra. Når jeg bøyde meg litt nærmere kom det plutselig opp for meg at jeg har sett denne personen før. Det var noe kjent med han. Plutselig tok han hodet opp fra fanget sitt. Det våte kinnet hans og de våte øynene gjorde det ikke noe bedere. Plutselig når jeg så litt nærmere på han gjennom sollyset, kunne jeg kjenne han igjen. Det var den nye gutten som startet i klassen vår for tre dager siden. Han har oppført seg så rart siden han kom hit, ikke helt normalt. Han ser stadig redd og blek ut.
Han så rett inn i øynene mine. Øynene hans var fylt med frykt og redsel. ”Hva er det som skjer?” ”Skjer?” sa jeg forvirret tilbake. ”Er det noe som har skjedd?” spurte jeg. ”Lyden,” hvisket han. ”Hvem lyd, jeg hører ikke noen spesiell lyd”. ”Jo, den,” sa han og la trykk på ”den” når det ringte. ”Ååå, det er bare noe som skal sprenges”. ”Sprenges???” sa han og så forskrekket ut. ”Slapp av, det er ikke noe farlig,” sa jeg med en rolig stemme. Ansiktet hans ble helt lettet av frykt.