Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Ensom

Ensom

En novelle som handler om ei jente som har blitt mobbet gjennom hele livet, og nå har hun bestemt seg for å slutte å spise. Handler om å få anoreksi og depresjon. Gi meg tilbakemeldinger! :D

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
17.04.2013


Jeg gikk ut på kjøkkenet og fant den skarpeste kniven jeg kunne finne. Mamma var ikke hjemme. Jeg dro opp genseren og la kniven ned mot huden min. Jeg tenkte ofte på døden. Jeg tenkte at hvis jeg døde, så hadde det ikke gjort noen ting, fordi det var ingen som brydde seg om meg. Jeg trykket ned kniven, og dro den sakte bakover. Jeg tok vekk kniven. Det begynte å fosse blod ut fra det dype kuttet jeg hadde lagd. Jeg så på at det blødde. Gjorde ingen ting med det.

 

Jeg hadde ingen venner. Ingen brydde seg om meg. Ikke en gang mamma brydde seg om meg. Jeg visste ikke hvorfor ingen brydde seg, men trodde det var fordi jeg var veldig feit da jeg var yngre. Hver eneste dag gruet jeg meg til å gå på skolen, fordi jeg bestandig ble mobbet, og i verste fall ble jeg ”kastet i buskene” som de kalte det. Det var noen tornebusker bak skolen, der jeg ofte havnet.

 

Jeg var overvektig, men da jeg begynte på ungdomsskolen bestemte jeg meg ganske enkelt for at jeg måtte begynne å spise mindre, og trene mer. I starten merket jeg ingen ting, og bestemte meg for å slutte å spise. Så satt jeg plutselig der. Uten venner og uten et liv. Jeg spiste ingen ting, bare drakk vann. Jeg trente alt for mye, flere ganger hver dag på det meste.


 

Mamma kom inn døra. Jeg dro ned armen på genseren. Kuttet hadde sluttet å blø. Jeg hørte mammas stemme ute fra gangen:

- Hallo.

 

Jeg svarte ikke. Hun kom inn til meg. 

 

- Hvordan går det?

- Fint.

- Sikker? Du ser så… så… trist ut.

- Det går fint sa jeg jo!

- Skal vi lage noe mat? Eller har du mer lekser igjen?

- Lekser. Jeg har spist.

 

Mamma ville bestandig at vi skulle lage noe mat sammen, men jeg fant bestandig en unnskyldning. Jeg kunne ikke spise. Jeg klarte det ikke. Hvis jeg prøvde, så kom det bare opp igjen.

 

Jeg gikk opp på rommet mitt og la meg på senga. Hva faen har jeg gjort med livet mitt? Tenkte jeg. Jeg tenkte tilbake på alle som har vært slemme mot meg og mobbet meg opp igjennom årene, og på at ingen hadde brydd seg.

 

Jeg våknet neste morgen av at vekkerklokka ringte klokka halv sju. Jeg tok på meg noen gode klær, joggebukse og en tynn genser. Jeg satte meg foran speilet, og studerte meg selv. Jeg heiv på meg eyeliner og maskara, før jeg gikk ned og pakket sekken og gymbagen. Jeg gikk opp på rommet mitt igjen, og fant frem pc-en min. Jeg slo den på og logget inn på Facebook. Der stod det. Jeg så det med en gang:

- Annabelle er faen ei jævla hore. Jævla stygg. Hva skal vi gjøre med henne? Jeg satt og så på det. Jeg bestemte meg for ikke å bry meg om det, så jeg logget ut, og gikk ned igjen for å kle meg.

 

Dette var en helt vanlig morgen for meg. Mamma sov helt til klokka ble 9 på formiddagen før hun gadd å stå opp. Hver eneste dag. Derfor visste ikke mamma noe om alle problemene mine, om at jeg ikke spiste, og at jeg kutter meg og alt som plaget meg.

 

Det var på akkurat denne dagen her, en onsdag tidlig i mai, at det skulle skje. Uten å vite noen ting, begynte jeg å gå til skolen. Jeg gikk fort, med raske skritt. Jeg møtte aldri noen på veien min til skolen, fordi jeg bestandig tok en omvei, og gikk i skogen hele veien, for å slippe mobberne. Ingen visste om veien min.

 

Jeg hadde store problemer med å følge med på skolen. Enda verre var det i dag. Det var noe galt. Jeg hadde vondt i hodet, og var svimmel. I 3. time, da vi hadde engelsk, skjedde det. Plutselig ble alt helt svart, og jeg smalt ned i gulvet.

 

Læreren var kjapt borte til meg. De andre elevene bare lo. Læreren ringte etter ambulanse.

 

Jeg våknet opp på sykehuset. Ambulansen hadde vært kjapp med å komme til skolen og få fraktet meg til sykehuset. Skolen hadde ringt til mamma rett etter at jeg falt i gulvet, så hun var også kommet til sykehuset.

 

Jeg måtte ta mange blodprøver. Til slutt fikk jeg komme inn på et rom hvor mamma satt bekymret. Jeg trodde ikke noe på henne. Jeg trodde ikke på at hun var så bekymret. Den ene legen, han som hadde tatt blodprøvene på meg, spurte mamma:

- Kan jeg få to ord meg deg på gangen?

- Ja…

 

De gikk ut på gangen. Det tok ikke lange stunden før mamma kom gråtende inn igjen:

- Hvorfor? Ååh! Jenta mi. Hvorfor?

- Hva er det?

 

Jeg hadde vanskelig for å prate.

- Vi har sett på prøvene dine, og vi må dessverre si at du har fått anoreksi.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil