Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (709) Anmeldelse (bok, film...) (634) Artikkel (927) Biografi (262) Dikt (1036) Essay (552) Eventyr (115) Faktaoppgave (374) Fortelling (833) Kåseri (610) Leserinnlegg (119) Novelle (1310) Rapport (621) Referat (173) Resonnerende (204) Sammendrag av pensum (179) Særemne (155) Særoppgave (337) Temaoppgave (1246) Annet (527)

Språk

Bokmål (8054) Engelsk (1612) Fransk (26) Nynorsk (1123) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Lydløs

Lydløs

En kort novelle om ensomhet. Skrevet fra et moderne/ungt perspektiv.

Karakter: 4 pga. noe kortfattende

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
16.04.2013
Tema
Ensomhet

Etter fjerde slumringen gir jeg etter. De skjærende skrikene fra vekkerklokken er uoverkommelige, og søvnens lindring er ikke lenger et alternativ. Et strimlende lys sniker seg gjennom persiennene og gjenspeiles i taket fra glassbordet. Mønstrene som ikke danner gjenkjennelige former, svekkes, det må være overskyet idag.

 

Så tidlig føles det som om det er lyskastere montert i mobilskjermen. Prikkene fra den blendene opplevelsen minner om en altfor kjent bakrus en tidlig søndag. Heldigvis er det min egen seng jeg ligger i, og heller er det ikke søndag. Nye uleste meldinger og notifikasjoner gjemmer seg oppi hjørnet. Før jeg rekker å åpne dem, setter galskapen igang og spreller igjen. Lydløs er en reddende engel i disse øyeblikk. Det er for tidlig til å la noen andres tanker trampe inn, hodet er enda tungt begravd i puten, det kjennes også som om dyna heller ikke vil gi slipp.

 

Mørket kommer krypende tilbake så fort vibreringen gir seg, stillheten seiret, og lyskasterne hviler. Bare fem korte minutter til, holde godt rundt puta litt til før jeg tillater meg å bli dratt avgårde på enda en villedende vandring. Igjen vibrerer det fra sengekanten, denne gang bare en kort dirring. Flere notifikasjoner og uleste meldinger. Tanken av å måtte skilles fra dynen og varmen, for å gå ut i vakuumet som venter meg minner meg om hvor kaldt det egentlig er. Ikke kaldt nok til at den varme luften som lekker ut av lungene er synlig. Det stikker fortsatt når jeg strekker ut armen for å rekke fram til mobilen igjen.

 

Flombelysningen skyver meg bakover. Kulden får armrom, tar tak og vrir ut det siste som gjenstår av den behagelige, omfangsfulle døsigheten. Jeg kjemper imot ved å krølle meg sammen. Med dynen på slep snur jeg meg rundt, og krypende rekker jeg ut armene, men møter bare atter en kald pute. Overrasket over at varmen som engang ventet der, ikke lenger er, låser jeg opp mobilen. Med et øyekast blar jeg gjennom de ivrige hendelsene og nyhetene som igjen ventet min oppmerksomhet.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil