Ordene la seg fort til rette i tankene. De svevde rundt uten mål og mening. Noen større og sterkere enn andre, men alle like smertefulle. Ordene fant seg til rette langt, langt bak i hjernen. Begravd og bevart, som om de skulle ligge der til evig tid. Ordene var som gårsdagens pepperoni pizza. Først tygget man på den unormalt lenge. Så fløt den ned gjennom ganen og derfra til tarmene. Maten krøyp ned til magesekken hvor den fordøyes. Tilslutt må den ut. Ut av systemet. I det sekundet ordene kommer ut, forvandles de. Begrepene og påstandene blir til steiner. Store, rullende steiner på vei ned fra toppene. De river opp grus og jord på sin vei til bunnen. Blomstene ligger nå knust under steinens vrede.
Endre tar alt til seg. Trekker det inn som røyken fra sin tantes sigarett. Dypt ned i lungene, og så ut. Akkurat som tante sa. Han husker hvert eneste ord, setning og talefeil de hadde. Endre blir til en kråke. Noen sa en gang til Endre at alle kråker er fugler, men ikke alle fugler er kråker. Endre syntes det var en fantastisk beskrivelse på situasjonen hans. Vingene slår og kråka svever høyt i sky. Bekymringsfri og fredfull flyr den. Men nå er steinene tilbake. Denne gang som små, skarpe missiler skapt for å gjennomtrenge panser. Betongen her er følelsesløs. Fjæra treffer vann og malingen renner av.